Varme julidager kan etterfølges av at havtåken ruller inn over land. På kvelden kjenner man det kalde gufset fra fuktigheten på vei inn fra havet der tåken siger inn over svaberg og strender. Over myr, lynghei og åker. Inn blant husene og gatelyktene våre. Den ellers så lyse sommernatten forvandles til noe som egner seg godt til kulisser i en skrekkfilm.
De lyse nordiske sommernettene kalles ofte for «hvite netter».
Men når havtåken ruller inn blir natten blågrå og den blå tonen følger fuktigheten overalt hvor den slipper til. Lydene dempes og selve lyset som strømmer fra gatelykter og hus får form ved hjelp av alle de svevende dråpene i luften.
Her på våre breddegrader er det enda noen uker igjen med lyse sommernetter.
Og det er god grunn til å følge Aslaug Låstad Lygre (1910 – 1966) sin oppfordring fra diktet «Vi skal ikkje sova» – å komme seg ut i sommernatten.
Etter at Geirr Tveitt satte tone til diktet har de fleste av oss lært å kjenne det som sangen: Vi skal ikkje sova bort sumarnatta.
Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sanatorium i Luster i Sogn med tuberkulose da hun skrev diktet. Omgitt av døende mennesker og den lyse sommernatten i fjellsiden over Sognefjorden er det lett å forstå melankolien hun har lagt i teksten.
Attentrettini 