Flere burde nyte ensomheten i Ørnedalen

utsikt
Utsikten fra Ørnedalen over Vestlandet og avgrunnen.

Da tre biler rullet av ferjen denne varme julidagen var det i noen få sekunder tilløp til turistkaos på ferjekaien i Ørnedalen. To av bilene viste seg å være kjørt av lokalkjente og de dro straks selvsikkert avgårde i riktig retning. Tilbake stod vi, turistene, med den tredje bilen og lyttet til dovent bølgeskvulp fra fjorden og alminnelig stillhet mens vi studerte Ørnedalens falmede turistkart og lurte på om veien kanskje var bomvei og hvem som skulle ha bompenger.

«Kommunal vei» stod det på kartet, og den lokalkjente som kom ruslende for å sjekke posten forbarmet seg over oss, og bekreftet at her var ingen bompenger – men at bilen vår kanskje hadde noe lav bakkeklaring for de mer spenstige skogsveiene i Ørnedalen. En telefon til grunneieren avklarte bruken av teltplass, og det verste turistkaoset i manns minne i Ørnedalen var nå avverget, og erstattet med en stille og harmonisk sommerdag ved en ferjekai på Vestlandet.  

Fjellvegg
Ørnedalen er omringet og vernet av bratte stup som holder turistkaoset på avstand.

Fra fjorden og inn til hjertet av Ørnedalen har de for turistenes skyld anlagt en flott kommunal grusvei a-la-Måbødalen og Trollstigen. Veien slynger seg opp bratte stup, og balanserer videre hårfint på en hylle hugget ut i fjellet høyt over fjorden. Underveis har de lagt inn både storslagen og ikke minst nervepirrende utsikt utover og nedover i avgrunnen. Litt senere dreier veien vekk fra stupene og inn Ørnedalens endeløse trollskog. Skogen vi var kommet for å oppleve.
Denne flotte gamle skogen skjermer effektivt mot 5G-stråling. Mot 4G-stråling også. Faktisk skjermer skogen mot nesten all slags mobilstråling. For hver bjerk og furu vi passerte forsvant Telia sine prikker hurtig og effektivt, en etter en, til vi etter kort tid ikke lenger hadde kontakt med omverden. I Ørnedalen spiser trollskogen Telia til frokost. Tenåringen sin Telenor derimot……

Over Ørnedalen troner Ørnetind, ett av Vestlandets mektige fjell. Vi tenkte litt på å nå toppen og da neste dags morgentåke var drevet vekk av solen pakket vi vår niste og snørte vår sekk.
Ambisjonen om å nå toppen av fjellet var helhjertet. Forsøket på å nå toppen likeså. Vi hadde forberedt oss grundig og var oppdatert på noen av sommerens dramatiske redningsaksjoner i fjellet. En slik felle skulle ikke vi havne i. En slik fare skulle ikke vi utsette oss selv eller andre for. Fjellvett var vår første og største prioritet.

teltplass
Fjellvettregel nummer 3,5 – «Ha alltid kort gangavstand fra bilen til teltet»

Så vi hadde kart, GPS, 2 par reservebatterier til GPS’en, kompass, vindsekk, førstehjelpssaker, niste, reserveniste, reserve-reserveniste, tørre klær, varme klær, vindtette klær, vanntette klær, moteriktige merkeklær til instagrambilde på toppen, lue, votter, vannflaske, sjokolade, reservesjokolade, hodelykter, reservebatteri til hodelyktene, gnagsårplaster, kamera, reservebatteri til kameraet, reserve teleobjektiv til kameraet, mobiltelefoner (uten dekning), reservebatteri til mobiltelefonene, ladekabel for reservebatteriet til mobiltelefonene og solbriller. Bare for å nevne noe av det mest grunnleggende.

Elv-2
Langs gjengrodde stier og over friske bekker i Ørnedalens trollskog.

Men på denne særs varme og solrike julidagen hadde vi glemt solkrem.
Og man kan fort bli stygt solbrent i høyfjellet uten solkrem.
Dessuten var vi av for oss uforståelige grunner blitt ganske slitne av å bære sekkene våre – hva nå det kunne komme av?
Og så var fjellet veldig høyt. og veldig langt borte. Mellom oss og fjellet var det en veldig lang og bratt, og ikke minst endeløs steinur helt uten sherpatrapper. Noen har glemt å bygge sherpatrapper til Ørnetind.

steinvidde
Der oppe er Ørnetinden – og livet er enda bedre her nede.

Vanlige turfolk hadde snudd – forhåpentligvis i tide og uten skam – i møte med slike overveldende odds. Men ikke vi. Vi snudde ikke. Vi gikk tvert imot i en modig, oppsøkende og fin avrundet bue tilbake til den koselige skogsstien vi hadde brukt for å komme opp på fjellet. Dessuten hadde vi hørt forferdelige historier om turistkaos på Preikestolen, Trolltunga og i Lofoten. Vi ville for enhver pris unngå at vi, to ensomme fjellvandrere, laget turistkaos oppe på Ørnetinden, fjellet som vi ellers så gjerne ville besøke. Så vi lot veien og opplevelsen være målet, og vandret med freidig mot videre langs vår tilslørte retrett.

reinrose
En reinrose for trette øyne

Langs veien som ble målet var livet ikke så verst. Øverste etasje i Ørnedalen var pyntet opp med mange av fjellets blomster og vekster. Reinrosene stod i blomst sammen med tettegras og fjellsmelle. Fra den store steinuren under Ørnetind kom det ned den ene friske bekken etter den andre. Med en liten trekopp festet på sekken kunne vi alltid bøye oss ned og finne litt friskt, kaldt vann med god smak av fjellet. Mellom bekkefarenes lindring av den varme sommerdagen kom det av og til også et svalende vindtrekk drivende over vidden. I det hele tatt var alt veldig bra.

Kanskje bortsett fra det med niste.
Vi hadde jo med niste. Og reserveniste. Og reserve-reserveniste. Alt sammen vakumpakket i plast og stappet tett med både karbohydrater og proteiner. Frysetørket for vektens skyld. Selvlysende vitaminer.
Påtrykket en stemplingsdato lenge etter at Dovre har falt.
Frarøvet enhver form for fristende lukt, smakt og farge.
Utvilsomt nyttig for den som står i fare for å sulte ihjel på en polferd.
Men uten tilknytning til noen form for organisk liv og trivsel på en fin dag i fjellet.
Ikke akkurat smørgåser med speilegg, bacon og laks – med friske grønnsaker og god remulade iblandet krydderduft fra fjerne strender og ramsløk. Ikke akkurat det, nei.

Fjell 2
Utsikt over Ørnedalens skoger, fjorder og ville stup.

Da ettermiddagen var på sitt varmeste og lengselen etter smakfull niste på sitt sterkeste – kom vi tilbake til den svale trollskogen og skyggen mellom trærne. Ekte gamle trær som var unge da de samlet seg på Eidsvoll i 1814.  Nedover gjennom skogen fulgte vi en sti som ikke gjorde så mye av seg og tidvis lekte den gjemsel med oss. Langs stien ligger bleke, veltede kjemper av furutrær som stod oppreist da Galileo kranglet med Paven om hvor solen egentlig hørte hjemme. En viktig sak i det solfylte Italia – ikke fullt så avgjørende på det regntunge Vestlandet. Her er jo solen alltid bak en sky. Bak mange regntunge skyer faktisk. Bortsett fra denne turdagen. På denne turdagen var det italienske tilstander i Ørnedalen.

Stien gikk etterhvert over i en for såre føtter lindrende skogsvei med mye barnåler som både demper tyngden av trette skritt, og demper lyden av tunge fjellstøvler. Inne i skogen står skogsfugler, elg og hjort, og holder vaktsomt øye med oss. Vi speidet for å få et glimt av dem – men trollskogen er stor og gir godt skjul for alle som bor der.
På vår vandring hadde vi ikke møtt noen andre tobeinte enn oss selv hele dagen – og vi blir usikre på om det egentlig er helt nødvendig at flere kommer og nyter ensomheten i Ørnedalen.

skogsvei
Den stille og langsomme ensomheten i Ørnedalen.

 

Merry Old Santa Claus

Julekalenderen 23 og 24. desember 2019

24 des
Oppblåsbar nisse anno 2018 i naboens hage. Foto: Ståle Arild Grimen/Attentrettini

Julenissen startet sin reise rundt år 280 i Tyrkia. Da var det St. Nicholas, munken og senere biskopen, som var født rik, men gav bort sin rikdom til de fattige, kom til verden.
St. Nicholas er etterhvert blitt blant de mest populære helgene i den katolske og gresk-ortodokse kristne tro. Det er bygget mer enn 2000 kirker til ære for ham over hele verden.

4 T
Saint Nicholas – opprinnelig fra Tyrkia. Ukjent kunstner.

I flere hundre år og på tvers av store deler av Europa var St. Nicholas den som brakte små gaver til barn som hadde oppført seg ordentlig. Men med den protestantiske reformasjonen falt St. Nicholas i unåde og Jesus-barnet og hans hjelpere (som måtte bære sekken med gaver og straffe slemme barn) overtok mange steder jobben med å bringe gaver til barna.

st-nicholas
St. Nicholas deler ut gaver til barna.

Men i Nederland holdt St. Nicholas stand og nederlandske utvandrere tok tok med seg sin St. Nicholas, eller Sinterklaas, til den nye verden – Amerika.
Og det var der – i Amerika, delvis under den amerikanske borgerkrigen,  den moderne julenissen ble oppfunnet av Thomas Nast, en politiske karrikaturtegner for Harper’s Weekly. Bildet under ble publisert i 1881 og er blant Thomas Nast sine mest kjente tegninger av det som nå var blitt «Merry Old Santa Claus.
Tegningen er egentlig et politisk stikk til myndighetenes ubesluttsomhet i forhold til å innføre høyere lønninger for de millitære.

merry_old_santa_claus_by_thomas_nast
Merry Old Santa Claus. 1881. Tegning av Thomas Nast

Fra de tidligste kristne i midt-østen kom tradisjonen med den gavmilde «julenissen» til Europa. Folkevandringen til Amerika tok nissen med til den nye verden og nordamerikanerne sendte den tilbake til oss europeere i en ny – og med handelsstandens hjelp – betydelig mer gavmild, familiesentret og oppjazzet versjon. St. Nicholas hadde også lagt betydelig på seg, og fått en slede med åtte flyvende reinsdyr og fast bopel på Nordpolen.

Hadde den medmenneskelige munken St. Nicholas vendt tilbake og møtt den flere meter høye, selvlysende, oppblåsbare julenissen som bodde i naboens hage sist romjul – ville han neppe blitt overbevist om at det var ham selv som hadde stått modell for figuren.
Men takk til naboen for å spre glede og varme i mørke og regnfulle dager !! 🙂

Og takk for at dere har fulgt julekalenderen min og riktig God Jul til alle!!

God Solsnu

Julekalenderen 22. desember 2019.

solsnu
Solsnu i vintersol. Foto: Ståle Arild Grimen/Attentrettini. 

Mens de fleste av oss sov snudde solen denne 4. søndag i advent. Kl 05.19 i dag tidlig inntraff det årlige underet – Nordpolenes tilt nådde sitt maksimale punkt bort fra solen. Fra nå av velter vi sakte tilbake mot solen og sommeren fram til vi når sommersolverv 20. juni i året som kommer. Men først skal vi gjennomleve noen flere mørke, kalde og for oss bergensere sin del, våte vintermåneder.

Tusenvis av år tilbake i tid har vi nordboere hatt god grunn til å feire at den livgivende varmen og det livgivende lyset startet sin retur mot sommer. Selve navnet JUL – solvervsfesten – av det norrøne jolablot, overlevde innføringen av kristendommen.

Våre forfedre hadde store problemer med å finne nok for til dyrene sine gjennom vinteren – derfor ble mange dyr slaktet ved juletider – og naturlig nok ble solfesten feiret med kjøttrike måltid når tilgangen på ferskt kjøtt var stor.
Våre forfedre pyntet heller ikke juletre – men de tok med seg et stort tre hjem, fikk fyr på det og festen varte så lenge det var et tre igjen og brenne. Det kunne ta inntil 12 dager og festen varte fra vintersolverv og inn i januar.

Hvilken tid på året den historiske Jesus egentlig ble født finnes det lite informasjon om. De tidlige kristne feiret ikke Jesus sin fødsel. Det var først inn i det 4. århundre etter Kristus at kirken konstituerte hans fødsel som en helligdag. Pave Julius I valgte 25. desember som dagen for feiring av Jesu fødsel. Trolig av taktiske grunner for å alliere seg  med allerede eksisterende hedenske sikker.

Juletiden var ofte også tiden da øl og vin laget i løpet av året var ferdig fermentert.
Kinn bryggerier har kombinert det beste fra hedensk tradisjon, med godt og hardt protestantisk arbeid og håndverk og samlet det på en flaske til ære for solsnu.
(vi er ikke sponset 🙂

 

Skipbrudd ved den norsk kyst

Julekalenderen 21. desember 2019

BB.M.01239
Skipbrudd ved den norske kyst. 1830. Maleri av Johan Christian Dahl. 

Johan Christian Dahl (1788 – 1857) var Norges første internasjonalt anerkjente billedkunstner. Han kom fra fattige kår i Bergen og hans talent som kunstner ble oppdaget mens han var lærling i malerfaget.  Med støtte fra byens borgerskap og innsamlede midler kunne han reise til København og studere til kunstner for alvor. Dahl vokste etterhvert til en maler av europeisk format og i 1824 ble han professor ved kunstakademiet i Dresden.

Men han led store personlige tap. Han ble enkemann to ganger og mistet tre av sine fem barn. I vår tid ville han kanskje hatt en traumatisk lidelse og vært uføretrygdet – og ikke vært professor i billedkunst.

Den 6. september 1826 gikk han tur langs puddefjorden på Laksevågsiden. Han var i Bergen på sin første av fem lengre Norges–reiser. Langs Puddefjorden lå et skipsvrak i fjæresteinene. Han laget hurtig en skisse av skipskroget for senere bruk. Løvstakken, det ene av bergensernes byfjell, har stått modell for det mørke og dramatiske fjellet i bakgrunnen. Dahl har lagt på litt ekstra.

KODE hadde en stor utstilling med bildene til J. C Dahl høsten 2018. Det var litt som å vandre i Norges første fargerike instagram-konto. I dag er det mange fotografer – profesjonelle og amatører – som har norsk natur og landskap som tema og lidenskap.
Vi går i fotsporene til Johan Christian Dahl, oppfinneren av av den ville, vakre og dramatiske norske naturen. 

 

Smiles and Waves

Julekalenderen 20. desember 2019

Skjermbilde 2019-12-20 kl. 22.34.29
Foto: Isabel Corthier

Smiles and Waves er et program i Syd-Afrika som lærer barn med funksjonshemninger å surfe. Jeg hadde aldri hørt om det før jeg fant nettsidene til fotografen Isabel Corthier.

Isabel Corthier arbeider for flere av de store humanitære organisasjonene som virker i Afrika. Det tok en stund før jeg fant bildene i serien «We All Matter».
Bildene skiller seg ut fra tradisjonell sort/hvitt fotografering som ofte gjøres innen dokumentarfotografering og humanitært arbeid. De sterke fargene er en åpenbar forskjell….

Et annet viktig trekk med disse bildene er stoltheten og gleden som stråler mot oss fra en som hadde mange odds mot seg – men som nå er en ekte surfer.
Bilder som bringer glede – bilder som forteller om muligheter og ikke begrensninger.

Street Level Photography

Julekalenderen 19. desember 2019.

Nå om dagen er det mange som gleder seg til jul. Både store og små. Noen gleder seg til at solen snur. Andre håper vinteren snart kommer på ordentlig. Atter andre gleder seg til våren kommer. Jeg håper at alle i det minste har noe å glede seg til.

Og noen av oss gleder oss til den månedlige videoen fra Street Level Photography.
Italienske Stefano Maraschio driver instagramkontoen & facebook-gruppen & facebook-siden og Youtube-kanalen – Street Level Photography.

Facebookgruppen har nesten 40 000 medlemmer spredt over hele koden. Du kan legge inn ett bilde om dagen. Hver dag velger Stefano ut det beste bildet for publisering på Facebook -siden. Hver måned velger han ut de beste bildene fra måneden og publiserer dem på sin Youtube- kanal. Hvert år velger han ut de 60 beste bildene fra året og deler dem som film.

Det er mange gode fotografer spredt over hele verden som hver dag og hver måned håper at akkurat deres bilde har blitt plukket ut i denne «vandreutstillingen» på sosiale media.

Det handler om gatefoto. Ikke naturbilder, ikke landskap, ikke dyr, ikke interiør, ikke nyheter og ikke sport. Men om bilder tatt på gaten, i byen – der hvor mennesker er samlet. Bilder som fanger en situasjon, et øyeblikk, en hendelse, en stemning, en kontrast eller et mønster som forteller noe om menneskers liv i det urbane miljøet.

Videoen med de beste bildene fra november er nettopp kommet ut. Og snart kommer filmen med de beste bildene fra hele året som har gått. Det er julaften og 17. mai og veldig mye fotografiske livsglede på en gang. Noe å glede seg til hver måned.

 

Gertrude Blom

Julekalenderen 18. desember 2019

2d8fc5c5cd50404f6385e7fce26557e8
Foto: Gjertrude Blom, 1959. 

I gamle dager, når man hadde film i kamraet, fulgte det med en liten guide for riktig eksponering når man kjøpte en rull med film. Enkle symboler forklarte riktig blender og lukker for forskjellige lysforhold – sol eller skygge.
Gjertrude Blom brydde seg ikke om det fotografiske håndverket – hun bare fulgte instruksjonene på filmpakken.

Gertrude Blom så ikke på seg selv som fotograf. Hun var en politisk aktivist som rømte fra Nazi-Tyskland til Mexico da andre verdenskrig begynte å bre seg utover Europa.
I Mexico ble hun etterhvert en aktivist for å bevare viktige deler av landets regnskog, og dokumentere kulturen til det siste Maya-folket som i liten grad var påvirket av spanjolene som tok seg inn i landet på 1500-tallet.

Bildet av den unge gutten fra Maya-folket Lacandon, gutten som sitter inntullet i teppet med de triste øynene,  bærer forsidene av boken «Bearing Witness«.  Maya-folket Lacandon slo tilbake de spanske erobrerne og de kristne misjonærene og bevarte sin uavhengighet i århundrene som fulgte. Helt til landløse bønder i stor skala gikk løs på hjemmet deres – regnskogen sør i Mexico.
I boka har Gjerturde Blom fått hjelp til å samle de beste bildene av et arbeid på mer enn 30 000 bilder over 40 år.

Bastiaan Woudt

Julekalenderen 17. desember 2019.

2835
Snøstorm i New York. Januar 2016. Foto: Bastiaan Woudt

«Photography is the Eldorado of the self-taught»

Bastiaan Woudt er selvlært fotograf. Det har ikke hindret ham i å bli en mester. Jeg har fulgt ham en stund på instagram. Lagt merke til en gjennomgående stil. Et håndverk som er lett å kjenne igjen.

I jakten på god fotohistorie så jeg først bildet – og tenkte at det sikket stammet fra 1930-tallet eller deromkring. Men det gjorde det altså ikke. Det er en moderne snøstorm i New York – fra 2016. Tung vinter i en millionby og millionbyen står i sju steiner.

Dernest så jeg navnet på fotografen og ble liksom litt glad for å treffe igjen en gammel bekjent.

Fotografi er et eldorado for den selvlærte.
Bastiaan Woudt startet for 5 år siden. Det er en imponerende kort tid til å utvikle en egen og tydelig stil. Stilen er klassiske og ikke moteriktige. Den selvlærte fotografen kan lett falle for fristelsen til å løpe etter alle andre og kopiere det som er populært og trendy. Men Bastiaan Woudt har gått sin egen vei – valgt vekk siste forvirrede skrik og laget noe som er enkelt og tidløst.

 

Erno Vadas

Julekalenderen 16. desember 2019

erno-vadas-hungary-master-documentary-photographer-06
Foto: Erno Vadas

Det var ikke lett å bli kjent med ungarske Erno Vadas. 
Født i 1899. Døde i 1962. En kort artikkel på Wikipedia oversatt ved hjelp av Google translate fra ungarsk .
Han satt i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Etter krigen arbeidet han blant annet som journalist.
Wikipedia sier at han gjorde suksess med sine romantiske og idylliske bilder.
Men spør du meg er det bildene av den harde øst-europeiske industrien som sitter som et skudd. Kull og stål. Tog, fabrikker og røyk.

erno-vadas-hungary-master-documentary-photographer-05
Foto: Erno Vadas

 

Marketa Luskacova

Julekalenderen 15. desember 2019.

sleeping pilgrim 2
Foto: Marketa Luskacova. 

«In the Czech language, the verb to photograph means to immortalise. When I came to Britain in 1975, I was shocked to learn that in English, the equivalent is to shoot. Even after 37 years here, I find that notion fairly foreign»

Marketa Luskacova ble født i Prag i 1944.
Etter den sovjetiske innmarsjen i Tjekkoslovakia i 1968 flyktet hun til vesten i 1975.
Men lenge før hun forlot hjemlandet hadde hun rukket å ta noen av sine sterkeste bilder.
Hun arbeidet med sitt kamera blant de fattige, sterkt religiøse og tradisjonelle bøndene i fjellene i det som senere ble Slovakia. Hun dokumenterte deres liv og de religiøse skikkene som preget kulturen.
Det er fra disse seriene med bilder møtet med den sovende mannen er hentet. Serien referer til pilgrimer – og i sommermånedene på 1960-tallet besøkte Luskacova fjellområdene i Slovakia og møtte blant annet de mange pilegrimer som dro dit for sin religion.
Er mannen en sovende pilegrim?
Det er i hvertfall et fantastisk bilde gjort av en fotograf med stor kjærlighet for sine motiver og menneskene hun fotograferte. Pilegrimen er for alltid udødeliggjort.