4 dager i Bodø i slutten av mars. Lyset hadde kommet tilbake i nord. Det var ikke full vinter. Men heller ikke full vår. Mellom snøbyger og bitende kald vind kom det solstreif og påskestemning. Et gult skilt ledet til en kronglete vei og i enden av den var det en håndfull hus og en strand. En strand som om sommeren innbyr til alt som har med sommer å gjøre. Helt til du setter bena i vannet på 67 grader nord.

Snøen hadde nettopp falt og var blendende hvit. Sjøen var irrgrønn. Himmelen var forlokkende blå. Sist sommer ble naustet malt med frisk rødfarge. Over himmelen drev det skyer og vær som fylte på med mer vinter.

En stille fjord med sitt eget ferjeleie og en ferje som nesten aldri gikk. Omkranset av fjell hvor det var bratt på forsiden og det var ikke en enklere vei på baksiden. For å komme dit måtte du kjøre hvor ingen skulle tru att nokon kunne bu. Underveis var det ikke spor av hverken 4 eller 5G. De fleste menneskene i Norge har aldri vært der. De fleste menneskene i Norge kommer aldri til å dra dit. Og det er kanskje like greit for den som vil ha stillhet og ro.

Landegode. Noen og førti innbyggere. 30 kvadratkilometer. En dagligvarebutikk. 802 meter over havet. Men helt sikkert utømmelig på farger og opplevelser for den som krysser fjorden og stiger i land.

Recharge sin ladestasjon i Moss står ikke på UNESCO sin verdensarvliste. Den tilbyr deg lading av bilens batteri – men utover det må du stå for kultur og underholdning selv. I den lille timen det tar for den grønne energien fra beitemarkene på Fosen å  finne veien til bilen min – tilbyr altså livet 50 minutter i Moss. 

Solen er sterk, men den står lavt og gir ingen varme. Akkurat nå er Moss en godt opplyst fryseboks som gjør fingrene nummen og vinterdagen kald. Solen avslører nådeløst at det er lenge siden regn og kostebiler har holdt byen ren. Der hvor solen og skyggen ikke har malt alt sort eller hvitt er det et godt lag med grus og grått asfaltstøv. Gjennom gatene går det en endeløs strøm av biler på vei fra europaveiene til ferjen eller omvendt.

Det er en perfekt dag for å undersøke om kameraet på 50 minutter kan fryse fingrene av deg på jakt etter skjønnheten i Moss. Jeg legger av gårde i byens gater og bak meg sitter en mann og spiser is på Esso sine utbenker blant skitne snøhauger. For min del drømmer jeg om de dyre fingervottene de selger på Japan Foto til dager som dette. 

Hvis du i tillegg til lading har behov for å rydde opp i et dødsbo eller rett og slett bare litt innbo – er det kort vei til en rask løsning i Moss.

Parken lengter etter sommer, barn som leker, grønt gress og romantikk i lyse sommernetter.

Skyggene er lange og kulden har satt inn. Men kalenderen tikker mot vår og varmere tider.

Den grønne energien fra de frodige beitemarkene på Fosen skal en snartur innom hit på vei til batteriet i bilen min.

Det siste istid la fra seg for ti tusen år siden har de enda ikke maktet å flytte. Jeg tror ikke de jobber med saken heller. Men de har lagt betong under for sikkerhets skyld .

En blås på en benk i parken mens man venter på at isen skal smelte.

Vestlandet har alltid mye å by på. På Østlandet har vi i lang tid kun hatt varme og endeløse soldager, nesten på grensen til tørke. På Vestlandet er det mye mer variert – der kan man få innfridd alle håp om gråvær, kaldt og friskt vann rett fra himmelen, samt påfyll i kraftmagasinene.

Lange, dryge, motbakker er det heller ikke for mye av på Østlandet. Og skulle du likevel finne en seig stigning er det nesten garantert trær på toppen som effektivt holder utsikten på en armlengdes avstand. Men på Vestlandet er det bare noen få steg ut døren til landskap som gir balsamerende utsikt og ro i sjelen, men hektisk aktivitet for hjerte og lunger.

I kraftmagasinene står det heller dårlig til med den fornybare kraften, tross syndfloden som driver langs dalsidene, renner nedover i overfylte bekker og tvers gjennom det pustende og høyst absorberende regntøyet i kunstfiber. Sauens naturlige ull derimot later til å tåle regnet godt der sauen står urokkelig på anleggsveien som om han og ikke kraftselskapet eier veien.

Det er ikke bare utenlandskabler og krafteksport til kontinentet som er skyld i truslene om strømrasjonering kommende vinter. I Vestlandsbygden lar de lysene til skiløypens bro over veien stå å dure og knitre i lyse sommernetter. Mon tro om de har råd eller lov til å være like generøse når vinternettene kommer med skiføre?

«Do you want to capture landscape photography so beautiful and so breathtaking that your friends beg you for prints?»

«I’m Josh Dunlop and her’s something few people know: you can take amazing landscapes photos 10 times better than you can imagine now with nothing more than a simple five step process. Picture so vibrant and bold that others might accuse you of stealing them from National Geographic. You don’t need fancy equipment and you don’t need expensive training because there is a fun and easy way to master landscape photography with my new online course. «

Josh Dunlop sin videoannonse dukket opp i feeden min på facebook. I den samme feeden har jeg også møtt en annonsør som vil lære meg å ta magiske bilder for kr 799,- den første måneden.

Jeg tror man kan lære det fotografiske håndverket på mange forskjellige måter og gjerne på gode online-kurs. Jeg har kjøpt et av dem selv. Og på YouTube kan du møte Aaron Nace på kanalen PHLEARN, han er faktisk ganske flink til å gjøre læring «fun and easy «.

Men jeg er nok ganske skeptisk til dem som vil lære meg å ta bilder som er «amazing og magisk» i fem enkle steg. Jeg tror mer på fem enkle år. Eller kanskje fem enkle tiår.

En av mine store helter, Roger Deakins, av mange regnet som verdens fremste filmfotograf, hadde fotografert nærmere 60 helaftens filmer før han i 2017 vant sin første Oscar for beste filmfotografering med filmen Blade Runner 2049. Han har nok tatt mange flere enn fem enkle steg.
Om bilder som er magiske, beautiful, amazing og breathtaking har han følgende filosofi å dele:

«Cinematography (filmfotografering) is not about creating beautiful shots«

Inspirert av Roger Deakins vender jeg i denne bloggposten ryggen til de magiske bildene og går i stedet all in for noen ordentlig stygge bilder.

På våre mange kjøreturer på tvers av Norge og over fjellet har jeg sett mye vakkert landskap og potensielt magiske motiver.
Men i dette landet vårt har vi ikke bare flott natur. Vi også fått plass til mye som er gjenglemt, vindskjevt og nedslitt. Eller stort og stygt – som alle høyspentmastene mellom Aurland og Hol.
På turer mellom øst og vest eller nord og syd kan du finne både solnedganger og fjell kledd i vakre høstfarger. Men mest av alt finner du en endeløs rekke av små og store historier langs veiene – og mange av historiene bærer i seg muligheten for et skikkelig stygt bilde.

Så noen ganger når jeg stopper bilen for å fotografere velger jeg vekk forsøket på å skape et magisk og vakkert landskapsbilde. Det er vel så inspirerende og morsomt å anstrenge seg for å dokumenter og forsøke å fortelle en av de mange historiene som ufrivillig står oppstilt langs veien våre. Historier om vår egen tid og historier om hvordan vi kom dit vi er nå.

Det er nesten ingen som holder hviledagen hellig. Tvert i mot. De går mann av huse. De forlater koner og barn. I forstedene ruller mødre avgårde i nyladde biler og lar gressenkemenn sitte sultne igjen foran brødboksen. Det er den syvende dagen. Det er søndag. Ingen tid til å hvile. Kampen om å komme øverst i feeden er nådeløs. Skjermen har ikke plass nok til alle. Algoritmen har ikke tenkt at hele folket skal med. På den syvende dagen må du få en smilende selfie med familien på hvit snø, under blå himmel, blant alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder. Deadline er nå.

Vi var først på Hvasser av alle. De eneste som var før oss på parkeringsplassen kom i går kveld med bobil. Og de hadde ikke kommet lenger enn til frokost-kaffen. Vi derimot var allerede i bevegelse – det gjelder å være på hugget. Det er den syvende dagen. Det er morsdag. Det er Valentines dag. Nettet koker. Feeden har deadline – og den er nå.
Kyststien på Hvasser er som kyststier flest. Noen med hund har gått før deg. Pliktoppfyllende har de samlet hundens etterlatenskaper i en pose. En plastpose. Pliktoppfyllende har de lagt fra seg posen litt til siden for stien. Der vil den ligge til plasten langsomt har gått i oppløsning om 50 år. Vi skånet feeden for det bildet.

Kyststien går spissrotgang mellom arkitektegnede perler og koselig små sommerhus med utlagt selvskudd. Men du trenger ikke være redd for å krysse annen manns land ved et uhell. Før foten din rekker å treffe privat grunn har sultne rottweilere gnagd den av. Og oppå hver eneste knaus, hvor bøndene, fiskerne og losene som har gravd fram dette landskapet ikke greide å dyrke en eneste potet, står det i dag en hytte. Der hvor ingen skulle tro at noen burde bo balanserer det et fritidshjem med snittpris på 7. 45 millioner.

Etter en stemningsfull omvei gjennom skogen kommer stien omsider helt fram til kysten, stranden og sjøen. Foran oss ligger Skagerak og der ute i syd går vintersolen holmgang med de tolv minusgradene. Isen som driver i sjøen fraråder bading, men solen varmer oss godt nok til at vi kan nyte medbrakte fastelavnsboller og te fra termosen.
Tilbake på parkeringsplassen møter vi alle de som har gått mann av huse på solskinnsdagen ved havet og de siste syvsoverne må ta rennefart for å få bilen parkert. Men for sent – våre bilder er allerede ute i feeden med vår lille historie fra den syvende dagen. Nå kan vi holde hviledagen hellig.

Regnet trommer ikke lenger mot vinduet. Det plasker og klasker mot vinduet. Det renner i strømmer nedover vinduet. Uopphørlig hvirvler vinden og vannet over markene, gjennom gatene, og inn i skogene og pisker mot alt liv som våger seg utenfor vinduet. 
Slik har det vært i de to månedene vi har bodd her i Tønsberg. Vått.

Manns minne heromkring strekker seg tilbake til 1960 – og i manns minne har det aldri regnet så mye i Tønsberg som denne høsten. Hittil i romjulen har vi hatt tre timer med hvit jul og et forsiktig snødryss over skog og hei. Så kom mildværet uthvilt tilbake med mer regn enn noensinne og vasket den lille vinteren vekk. Snø og vinterstemning er enn så lenge forbeholdt julekortene og webkameraet fra Skrim-fjella. 

Tankene drifter tilbake til mai. Mai er ikke en vintermåned, men hjemme på Sotra kom det store snøfall driftende fra havet til langt inn i mai måned. Fem ganger kjørte jeg mellom øst og vest over fjellet i mai. Snøen lå dyp over Hardangervidda og Hemsedalsfjellet. Hver gang vi rullet på asfalten over vidden var det fristende å stoppe, finne fram skiene og dra ut i det hvite vår- og forsommer landskapet på fjellet. Hvis jeg hadde hatt skiene med meg, that is. Men bilen var full av så mye annet. Tiden var så knapp.  På grensen mellom øst og vest, ved Haukeliseter, så vi Kistenuten ruve rolig og verdig mens vi kjørte i skytteltrafikk forbi. Fra vår plass på riksveien så vi bittesmå skiløpere krysser langs foten av fjellet. Solen var fremme og skyer driftet over oss og lagde skyggespill på snøen. Kanskje blir den kommende vinteren og våren sjansen vi får til å studere verden, vinteren og litt kulde fra toppen av Kistenuten? Men først må vi unngå drukningsdøden i Tønsberg. 

Da tre biler rullet av ferjen denne varme julidagen var det i noen få sekunder tilløp til turistkaos på ferjekaien i Ørnedalen. To av bilene viste seg å være kjørt av lokalkjente og de dro straks selvsikkert avgårde i riktig retning. Tilbake stod vi, turistene, med den tredje bilen og lyttet til dovent bølgeskvulp fra fjorden og alminnelig stillhet mens vi studerte Ørnedalens falmede turistkart og lurte på om veien kanskje var bomvei og hvem som skulle ha bompenger.

«Kommunal vei» stod det på kartet, og den lokalkjente som kom ruslende for å sjekke posten forbarmet seg over oss, og bekreftet at her var ingen bompenger – men at bilen vår kanskje hadde noe lav bakkeklaring for de mer spenstige skogsveiene i Ørnedalen. En telefon til grunneieren avklarte bruken av teltplass, og det verste turistkaoset i manns minne i Ørnedalen var nå avverget, og erstattet med en stille og harmonisk sommerdag ved en ferjekai på Vestlandet.  

Fra fjorden og inn til hjertet av Ørnedalen har de for turistenes skyld anlagt en flott kommunal grusvei a-la-Måbødalen og Trollstigen. Veien slynger seg opp bratte stup, og balanserer videre hårfint på en hylle hugget ut i fjellet høyt over fjorden. Underveis har de lagt inn både storslagen og ikke minst nervepirrende utsikt utover og nedover i avgrunnen. Litt senere dreier veien vekk fra stupene og inn Ørnedalens endeløse trollskog. Skogen vi var kommet for å oppleve.
Denne flotte gamle skogen skjermer effektivt mot 5G-stråling. Mot 4G-stråling også. Faktisk skjermer skogen mot nesten all slags mobilstråling. For hver bjerk og furu vi passerte forsvant Telia sine prikker hurtig og effektivt, en etter en, til vi etter kort tid ikke lenger hadde kontakt med omverden. I Ørnedalen spiser trollskogen Telia til frokost. Tenåringen sin Telenor derimot……

Over Ørnedalen troner Ørnetind, ett av Vestlandets mektige fjell. Vi tenkte litt på å nå toppen og da neste dags morgentåke var drevet vekk av solen pakket vi vår niste og snørte vår sekk.
Ambisjonen om å nå toppen av fjellet var helhjertet. Forsøket på å nå toppen likeså. Vi hadde forberedt oss grundig og var oppdatert på noen av sommerens dramatiske redningsaksjoner i fjellet. En slik felle skulle ikke vi havne i. En slik fare skulle ikke vi utsette oss selv eller andre for. Fjellvett var vår første og største prioritet.

Så vi hadde kart, GPS, 2 par reservebatterier til GPS’en, kompass, vindsekk, førstehjelpssaker, niste, reserveniste, reserve-reserveniste, tørre klær, varme klær, vindtette klær, vanntette klær, moteriktige merkeklær til instagrambilde på toppen, lue, votter, vannflaske, sjokolade, reservesjokolade, hodelykter, reservebatteri til hodelyktene, gnagsårplaster, kamera, reservebatteri til kameraet, reserve teleobjektiv til kameraet, mobiltelefoner (uten dekning), reservebatteri til mobiltelefonene, ladekabel for reservebatteriet til mobiltelefonene og solbriller. Bare for å nevne noe av det mest grunnleggende.

Men på denne særs varme og solrike julidagen hadde vi glemt solkrem.
Og man kan fort bli stygt solbrent i høyfjellet uten solkrem.
Dessuten var vi av for oss uforståelige grunner blitt ganske slitne av å bære sekkene våre – hva nå det kunne komme av?
Og så var fjellet veldig høyt. og veldig langt borte. Mellom oss og fjellet var det en veldig lang og bratt, og ikke minst endeløs steinur helt uten sherpatrapper. Noen har glemt å bygge sherpatrapper til Ørnetind.

Vanlige turfolk hadde snudd – forhåpentligvis i tide og uten skam – i møte med slike overveldende odds. Men ikke vi. Vi snudde ikke. Vi gikk tvert imot i en modig, oppsøkende og fin avrundet bue tilbake til den koselige skogsstien vi hadde brukt for å komme opp på fjellet. Dessuten hadde vi hørt forferdelige historier om turistkaos på Preikestolen, Trolltunga og i Lofoten. Vi ville for enhver pris unngå at vi, to ensomme fjellvandrere, laget turistkaos oppe på Ørnetinden, fjellet som vi ellers så gjerne ville besøke. Så vi lot veien og opplevelsen være målet, og vandret med freidig mot videre langs vår tilslørte retrett.

Langs veien som ble målet var livet ikke så verst. Øverste etasje i Ørnedalen var pyntet opp med mange av fjellets blomster og vekster. Reinrosene stod i blomst sammen med tettegras og fjellsmelle. Fra den store steinuren under Ørnetind kom det ned den ene friske bekken etter den andre. Med en liten trekopp festet på sekken kunne vi alltid bøye oss ned og finne litt friskt, kaldt vann med god smak av fjellet. Mellom bekkefarenes lindring av den varme sommerdagen kom det av og til også et svalende vindtrekk drivende over vidden. I det hele tatt var alt veldig bra.

Kanskje bortsett fra det med niste.
Vi hadde jo med niste. Og reserveniste. Og reserve-reserveniste. Alt sammen vakumpakket i plast og stappet tett med både karbohydrater og proteiner. Frysetørket for vektens skyld. Selvlysende vitaminer.
Påtrykket en stemplingsdato lenge etter at Dovre har falt.
Frarøvet enhver form for fristende lukt, smakt og farge.
Utvilsomt nyttig for den som står i fare for å sulte ihjel på en polferd.
Men uten tilknytning til noen form for organisk liv og trivsel på en fin dag i fjellet.
Ikke akkurat smørgåser med speilegg, bacon og laks – med friske grønnsaker og god remulade iblandet krydderduft fra fjerne strender og ramsløk. Ikke akkurat det, nei.

Da ettermiddagen var på sitt varmeste og lengselen etter smakfull niste på sitt sterkeste – kom vi tilbake til den svale trollskogen og skyggen mellom trærne. Ekte gamle trær som var unge da de samlet seg på Eidsvoll i 1814.  Nedover gjennom skogen fulgte vi en sti som ikke gjorde så mye av seg og tidvis lekte den gjemsel med oss. Langs stien ligger bleke, veltede kjemper av furutrær som stod oppreist da Galileo kranglet med Paven om hvor solen egentlig hørte hjemme. En viktig sak i det solfylte Italia – ikke fullt så avgjørende på det regntunge Vestlandet. Her er jo solen alltid bak en sky. Bak mange regntunge skyer faktisk. Bortsett fra denne turdagen. På denne turdagen var det italienske tilstander i Ørnedalen.

Stien gikk etterhvert over i en for såre føtter lindrende skogsvei med mye barnåler som både demper tyngden av trette skritt, og demper lyden av tunge fjellstøvler. Inne i skogen står skogsfugler, elg og hjort, og holder vaktsomt øye med oss. Vi speidet for å få et glimt av dem – men trollskogen er stor og gir godt skjul for alle som bor der.
På vår vandring hadde vi ikke møtt noen andre tobeinte enn oss selv hele dagen – og vi blir usikre på om det egentlig er helt nødvendig at flere kommer og nyter ensomheten i Ørnedalen.

 

Julekalenderen – 5. desember 2019.

«And don’t take any more easy shots»

Det er formaningen fra John Free.
Ta færre bilder og ikke gjør det lett for deg selv.
Å fotografere mennesker og situasjoner på gaten er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Komme seg tett på folk og fange et øyeblikk som både er en god historie og et godt fotografi.
Det er blant annet dette John Free har gjort til sin levebrød og livsoppgave.

Bli bedre kjent med denne amerikanske fotografen i Ted Forbes sin utmerkede video på Youtube.

Julekalenderen – 4. desember 2019

Jeg vet ingen ting om Fabio Manzi.
Jeg tror han er italiensk.
Han har 3 682 bilder ute på instagram.

Jeg har fulgt ham i et års tid nå. Kanskje litt mer. Han har en av de vakreste billedstrømmene på instagram.
Bildene er enkle, dunkle og stemningsfulle. I hans verden ser det ut som om det alltid er natt og regnvær. Innimellom er det sterke, men harmoniske farger.
Det er av og til mennesker i bildene hans – men ingen portretter.
Ingen mennesker som er påtrengende tilstede i bildet. De er oftest figurer i et landskap – en skygge som haster forbi.

Fabio Manzi ser ut til å ha funnet sitt uttrykk og han øver seg ofte på det.
Ta en tur og besøk hans stilsikre og regntunge verden.
Bli inspirert til å utvikle din egen stil og lete etter ditt eget uttrykk.

Litt lengre enn et steinkast hjemmefra, men ikke veldig mye lengre, fant vi en hvit flekk på kartet. Ettersom det gikk en god og merket sti midt gjennom den hvite flekken på kartet er det kanskje litt mye å håpe på at jeg var det første mennesket som satte sin fot der. Men det var i det minste nytt og ukjent terreng for meg.

Det gjelder å ikke gå tur på nye steder for ofte. Landskap man aldri har sett før, innenfor avstanden av noen steinkast hjemmefra, er en knapp ressurs og må voktes nøye. En slik hvit flekk på ens eget kart er en skattekiste av opplevelser. Når du åpner kisten og øser ut av inntrykk du ikke har sett før, maleriske tjern, hjortetråkk, vannliljer og mystisk skog –  er det ingen vei tilbake. Din egen lille ekspedisjon i Nansen og Amundsen sine altfor store fotspor er en ikke-fornybar ressurs.

Øredøvende høstfarger i rødt, gult og oransje skriker om kapp under det som visstnok er høstens siste sol på en blå himmel. Eviggrønne planter med barnåler og det mer beskjedne teppet av lynghei som holder gråsteinen varm står taust med luen i hånden og ser på selvlysende og brautende trær med knallgule farger.
Alle skal med og i god sosialdemokratisk ånd konvertere vi det hele til sorthvitt – høsten skal være for de mange og ikke bare for de få.

Men vannliljene får særbehandling der de flyter på det kalde sorte vannet. De får skinne med fargene sine.