No More Easy Shots

Julekalenderen – 5. desember 2019.

Skjermbilde 2019-12-05 kl. 23.01.45
Foto: John Free

«And don’t take any more easy shots»

Det er formaningen fra John Free.
Ta færre bilder og ikke gjør det lett for deg selv.
Å fotografere mennesker og situasjoner på gaten er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Komme seg tett på folk og fange et øyeblikk som både er en god historie og et godt fotografi.
Det er blant annet dette John Free har gjort til sin levebrød og livsoppgave.

Bli bedre kjent med denne amerikanske fotografen i Ted Forbes sin utmerkede video på Youtube.

Fabio Manzi

Julekalenderen – 4. desember 2019

Skjermbilde 2019-12-02 kl. 22.16.17
Foto: Fabio Manzi

Jeg vet ingen ting om Fabio Manzi.
Jeg tror han er italiensk.
Han har 3 682 bilder ute på instagram.

Jeg har fulgt ham i et års tid nå. Kanskje litt mer. Han har en av de vakreste billedstrømmene på instagram.
Bildene er enkle, dunkle og stemningsfulle. I hans verden ser det ut som om det alltid er natt og regnvær. Innimellom er det sterke, men harmoniske farger.
Det er av og til mennesker i bildene hans – men ingen portretter.
Ingen mennesker som er påtrengende tilstede i bildet. De er oftest figurer i et landskap – en skygge som haster forbi.

Fabio Manzi ser ut til å ha funnet sitt uttrykk og han øver seg ofte på det.
Ta en tur og besøk hans stilsikre og regntunge verden.
Bli inspirert til å utvikle din egen stil og lete etter ditt eget uttrykk.

De hvite flekkene på kartet

Litt lengre enn et steinkast hjemmefra, men ikke veldig mye lengre, fant vi en hvit flekk på kartet. Ettersom det gikk en god og merket sti midt gjennom den hvite flekken på kartet er det kanskje litt mye å håpe på at jeg var det første mennesket som satte sin fot der. Men det var i det minste nytt og ukjent terreng for meg.

oktober_
Trærne som bærer barnåler fryder seg over at de som har pyntet seg med fargerike blader de siste ukene nå holder på å miste pynten. Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Det gjelder å ikke gå tur på nye steder for ofte. Landskap man aldri har sett før, innenfor avstanden av noen steinkast hjemmefra, er en knapp ressurs og må voktes nøye. En slik hvit flekk på ens eget kart er en skattekiste av opplevelser. Når du åpner kisten og øser ut av inntrykk du ikke har sett før, maleriske tjern, hjortetråkk, vannliljer og mystisk skog –  er det ingen vei tilbake. Din egen lille ekspedisjon i Nansen og Amundsen sine altfor store fotspor er en ikke-fornybar ressurs.

oktober_-2
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Øredøvende høstfarger i rødt, gult og oransje skriker om kapp under det som visstnok er høstens siste sol på en blå himmel. Eviggrønne planter med barnåler og det mer beskjedne teppet av lynghei som holder gråsteinen varm står taust med luen i hånden og ser på selvlysende og brautende trær med knallgule farger.
Alle skal med og i god sosialdemokratisk ånd konvertere vi det hele til sorthvitt – høsten skal være for de mange og ikke bare for de få.

oktober_-3
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Men vannliljene får særbehandling der de flyter på det kalde sorte vannet. De får skinne med fargene sine.

Havtåke i sommernatten

Aagotnes
Sommernatt juli 2019. Foto: Ståle Arild Grimen. 

Varme julidager kan etterfølges av at havtåken ruller inn over land. På kvelden kjenner man det kalde gufset fra fuktigheten på vei inn fra havet der tåken siger inn over svaberg og strender. Over myr, lynghei og åker. Inn blant husene og gatelyktene våre. Den ellers så lyse sommernatten forvandles til noe som egner seg godt til kulisser i en skrekkfilm.

De lyse nordiske sommernettene kalles ofte for «hvite netter».
Men når havtåken ruller inn blir natten blågrå og den blå tonen følger fuktigheten overalt hvor den slipper til. Lydene dempes og selve lyset som strømmer fra gatelykter og hus får form ved hjelp av alle de svevende dråpene i luften.

Her på våre breddegrader er det enda noen uker igjen med lyse sommernetter.
Og det er god grunn til å følge Aslaug Låstad Lygre (1910 – 1966) sin oppfordring  fra diktet «Vi skal ikkje sova» – å komme seg ut i sommernatten.
Etter at Geirr Tveitt satte tone til diktet har de fleste av oss lært å kjenne det som sangen: Vi skal ikkje sova bort sumarnatta.

Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sanatorium i Luster i Sogn med tuberkulose da hun skrev diktet. Omgitt av døende mennesker og den lyse sommernatten i fjellsiden over Sognefjorden er det lett å forstå melankolien hun har lagt i teksten.

Det nordiske lyset I

Det nordiske lyset er et begrep og et fenomen. Folk har skrevet doktorgrader om det. Her i ytterkanten av verden, et lite steinkast fra Nordpolen, har vi vårt eget særegne lys. Ofte med et overskudd av blått. En gang for lenge siden – vi er helt tilbake i det forrige årtusen – var jeg på et foredrag i regi av et billedbyrå. Mannen på podiet ba oss sette rosa filter foran på objektivene våre. Bildene våre hadde for mye av den kjølige blågrå tonen som preger det nordiske lyset. Det nordiske lyset passet ikke inn i billedbyråets rosenrøde verden.

hardangervidden
Nordisk lys på Hardangervidda. Juni 2019. Foto: Ståle Grimen

På vei over Hardangervidden i lyse nordiske juninetter. På himmelen er det straks midtsommer. På bakken er det stadig rikelig med vinter. Tåkedis driver sakte over vidden. Skydekket sprekker opp en liten stund og lyset som strømmer ned gir hullet i himmelen samme form som den smeltende isen på bakken. Isen speiler himmelen av og de gudfryktige kunne fort ha skrevet noen vers til en salme. For min del blir jeg styrket i troen på det særegne nordiske lyset.

Tir n’a Noir

Det var ikke svart november og havet knuste ikke mot strendene da vi stevnet med ferjen mot Fedje – og kanskje kunne skimte Tir n’a Noir der vest i havet. Men det var virkelig et sommergrønt land og øyrike vi seilte gjennom.

Fedje
Tir n’a Noir I. Foto Ståle Grimen

Havet var blikkstille. Ingen vind. Ingen bølger. Bare slake dønninger midtfjords hvor vi møter åpent hav. En stille, tidlig sommermorgen. Ro er ordet.
Å plassere sitt motiv midt i bildet er det mange som advarer mot – det er det motsatte av en dynamisk komposisjon.
Men her var jo ingen dynamikk – bare ro, symmetri og harmoni mellom himmel og hav. Så da passet det med hovedmotivet midt i bildet.

Fedje-2
Tir n’a Noir II. Foto Ståle Grimen

Fra Fyrsundet på Fedje kan du vandre nordover gjennom lynghei, fugleliv og hjort som våger seg fram i skumringen. Samtidig som fyrlykten på Hellisøy Fyr blir sterkere synker solen i havet, horisonten forvitrar og glir, og man forstår hvor drømmen om Tir n’a Noir kommer fra.

Fedje-3
Tir n’a Noir III. Foto Ståle Grimen

En guide til tannfelling i Trøndelag.

Med nesen trykket mot flyvinduet raser Norge forbi noen meter lengre der nede. Mellom vinduet og øyet plasserer vi et solid stykke glass og metall fra Nikon. Det hjelper ikke at vi har en vest under setet og at nødutgangen kan være bak meg – blir det turbulens nå er det fotografering med hele tanngarden som innsats.

ASFA 032019-3
Foto: Ståle Arild Grimen.

Sett fra luften får den menneskelige aktiviteten på bakken overraskende former og spor. Bondens møysommelige arbeid med traktoren og kraftselskapets endeløse rekker av master og wire i stål forenes i ufrivillig grafikk. Den bleke vårsolen tegner skygger som på bakkenivå lider samme skjebne som skogen man ikke ser for bare trær. Men sett fra oven blir skyggene til tegninger som ingen illustratør kunne gjort bedre enn hva solen, tilfeldigheter og generasjoner med arbeid får til på egen hånd.
Foran på kameraet står et objektivet som er nøye utplukket på bakgrunn av «best-i-test» og høy optisk kvalitet – men det hele nulles effektivt ut av et flyvindu i plast fullt av riper og forvrengninger.

ASFA 032019
Foto: Ståle Arild Grimen

Flyingeniørens plastvinduer og det fargeløse landskapet i Trøndelag etter at snøen er borte og før våren setter farger på fylket innbyr til en minimalistisk tilnærming i fotograferingen. Det som er tredimensjonalt på bakken blir to-dimensjonalt fra oven. Verden er med ett redusert til lengde og bredde – dybden er borte og det spiller perfekt på lag med det fotografiske sluttproduktet – ett flatt bilde på skjermen eller papiret. Men flyet går i noen hundre kilometer i timen og all komposisjon må gjøres på sekunder og helst litt mindre.
Det bonden og naturen har jobbet med gjennom mange år må vi velge – eller velge bort før vi egentlig rekker å tenke.

ASFA 032019-2
Foto: Ståle Arild Grimen

De tallrike furene i åkeren som bukter seg på samme vis som bekken gjennom landskapet er et eksempel på gjentagelser av form og farge. I dette tilfellet er det ikke farger, men gråtoner som repeteres og utgjør et mønster. Gjentagelser i form og farger er et grunnleggende grep i komposisjon av bilder. Den lille broen over bekken så jeg ikke i søkeren da flyet tordnet fram over landskapet. I et kort sekund så jeg bekken og linjene på åkeren. Det var først da bildet dukket opp på skjermen hjemme noen dager senere jeg oppdaget broen som perfekt hadde plassert seg som en kontrast og «stein i skoen» på bildet. Flaks eller uflaks?

ASFA 032019-4
Foto: Ståle Arild Grimen