Hvasser – bilder fra den syvende dagen

Hvasser – studie I

Det er nesten ingen som holder hviledagen hellig. Tvert i mot. De går mann av huse. De forlater koner og barn. I forstedene ruller mødre avgårde i nyladde biler og lar gressenkemenn sitte sultne igjen foran brødboksen. Det er den syvende dagen. Det er søndag. Ingen tid til å hvile. Kampen om å komme øverst i feeden er nådeløs. Skjermen har ikke plass nok til alle. Algoritmen har ikke tenkt at hele folket skal med. På den syvende dagen må du få en smilende selfie med familien på hvit snø, under blå himmel, blant alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder. Deadline er nå.

Hvasser – studie II

Vi var først på Hvasser av alle. De eneste som var før oss på parkeringsplassen kom i går kveld med bobil. Og de hadde ikke kommet lenger enn til frokost-kaffen. Vi derimot var allerede i bevegelse – det gjelder å være på hugget. Det er den syvende dagen. Det er morsdag. Det er Valentines dag. Nettet koker. Feeden har deadline – og den er nå.
Kyststien på Hvasser er som kyststier flest. Noen med hund har gått før deg. Pliktoppfyllende har de samlet hundens etterlatenskaper i en pose. En plastpose. Pliktoppfyllende har de lagt fra seg posen litt til siden for stien. Der vil den ligge til plasten langsomt har gått i oppløsning om 50 år. Vi skånet feeden for det bildet.

Hvasser – studie III

Kyststien går spissrotgang mellom arkitektegnede perler og koselig små sommerhus med utlagt selvskudd. Men du trenger ikke være redd for å krysse annen manns land ved et uhell. Før foten din rekker å treffe privat grunn har sultne rottweilere gnagd den av. Og oppå hver eneste knaus, hvor bøndene, fiskerne og losene som har gravd fram dette landskapet ikke greide å dyrke en eneste potet, står det i dag en hytte. Der hvor ingen skulle tro at noen burde bo balanserer det et fritidshjem med snittpris på 7. 45 millioner.

Hvasser – studie IV

Etter en stemningsfull omvei gjennom skogen kommer stien omsider helt fram til kysten, stranden og sjøen. Foran oss ligger Skagerak og der ute i syd går vintersolen holmgang med de tolv minusgradene. Isen som driver i sjøen fraråder bading, men solen varmer oss godt nok til at vi kan nyte medbrakte fastelavnsboller og te fra termosen.
Tilbake på parkeringsplassen møter vi alle de som har gått mann av huse på solskinnsdagen ved havet og de siste syvsoverne må ta rennefart for å få bilen parkert. Men for sent – våre bilder er allerede ute i feeden med vår lille historie fra den syvende dagen. Nå kan vi holde hviledagen hellig.

Hvasser – studie V

Den fryser ei som druknes skal

Kistenuten, Haukeliseter. Mai 2020. Foto: Ståle Arild Grimen.

Regnet trommer ikke lenger mot vinduet. Det plasker og klasker mot vinduet. Det renner i strømmer nedover vinduet. Uopphørlig hvirvler vinden og vannet over markene, gjennom gatene, og inn i skogene og pisker mot alt liv som våger seg utenfor vinduet. 
Slik har det vært i de to månedene vi har bodd her i Tønsberg. Vått.

Manns minne heromkring strekker seg tilbake til 1960 – og i manns minne har det aldri regnet så mye i Tønsberg som denne høsten. Hittil i romjulen har vi hatt tre timer med hvit jul og et forsiktig snødryss over skog og hei. Så kom mildværet uthvilt tilbake med mer regn enn noensinne og vasket den lille vinteren vekk. Snø og vinterstemning er enn så lenge forbeholdt julekortene og webkameraet fra Skrim-fjella. 

Tankene drifter tilbake til mai. Mai er ikke en vintermåned, men hjemme på Sotra kom det store snøfall driftende fra havet til langt inn i mai måned. Fem ganger kjørte jeg mellom øst og vest over fjellet i mai. Snøen lå dyp over Hardangervidda og Hemsedalsfjellet. Hver gang vi rullet på asfalten over vidden var det fristende å stoppe, finne fram skiene og dra ut i det hvite vår- og forsommer landskapet på fjellet. Hvis jeg hadde hatt skiene med meg, that is. Men bilen var full av så mye annet. Tiden var så knapp.  På grensen mellom øst og vest, ved Haukeliseter, så vi Kistenuten ruve rolig og verdig mens vi kjørte i skytteltrafikk forbi. Fra vår plass på riksveien så vi bittesmå skiløpere krysser langs foten av fjellet. Solen var fremme og skyer driftet over oss og lagde skyggespill på snøen. Kanskje blir den kommende vinteren og våren sjansen vi får til å studere verden, vinteren og litt kulde fra toppen av Kistenuten? Men først må vi unngå drukningsdøden i Tønsberg. 

Flere burde nyte ensomheten i Ørnedalen

utsikt
Utsikten fra Ørnedalen over Vestlandet og avgrunnen.

Da tre biler rullet av ferjen denne varme julidagen var det i noen få sekunder tilløp til turistkaos på ferjekaien i Ørnedalen. To av bilene viste seg å være kjørt av lokalkjente og de dro straks selvsikkert avgårde i riktig retning. Tilbake stod vi, turistene, med den tredje bilen og lyttet til dovent bølgeskvulp fra fjorden og alminnelig stillhet mens vi studerte Ørnedalens falmede turistkart og lurte på om veien kanskje var bomvei og hvem som skulle ha bompenger.

«Kommunal vei» stod det på kartet, og den lokalkjente som kom ruslende for å sjekke posten forbarmet seg over oss, og bekreftet at her var ingen bompenger – men at bilen vår kanskje hadde noe lav bakkeklaring for de mer spenstige skogsveiene i Ørnedalen. En telefon til grunneieren avklarte bruken av teltplass, og det verste turistkaoset i manns minne i Ørnedalen var nå avverget, og erstattet med en stille og harmonisk sommerdag ved en ferjekai på Vestlandet.  

Fjellvegg
Ørnedalen er omringet og vernet av bratte stup som holder turistkaoset på avstand.

Fra fjorden og inn til hjertet av Ørnedalen har de for turistenes skyld anlagt en flott kommunal grusvei a-la-Måbødalen og Trollstigen. Veien slynger seg opp bratte stup, og balanserer videre hårfint på en hylle hugget ut i fjellet høyt over fjorden. Underveis har de lagt inn både storslagen og ikke minst nervepirrende utsikt utover og nedover i avgrunnen. Litt senere dreier veien vekk fra stupene og inn Ørnedalens endeløse trollskog. Skogen vi var kommet for å oppleve.
Denne flotte gamle skogen skjermer effektivt mot 5G-stråling. Mot 4G-stråling også. Faktisk skjermer skogen mot nesten all slags mobilstråling. For hver bjerk og furu vi passerte forsvant Telia sine prikker hurtig og effektivt, en etter en, til vi etter kort tid ikke lenger hadde kontakt med omverden. I Ørnedalen spiser trollskogen Telia til frokost. Tenåringen sin Telenor derimot……

Over Ørnedalen troner Ørnetind, ett av Vestlandets mektige fjell. Vi tenkte litt på å nå toppen og da neste dags morgentåke var drevet vekk av solen pakket vi vår niste og snørte vår sekk.
Ambisjonen om å nå toppen av fjellet var helhjertet. Forsøket på å nå toppen likeså. Vi hadde forberedt oss grundig og var oppdatert på noen av sommerens dramatiske redningsaksjoner i fjellet. En slik felle skulle ikke vi havne i. En slik fare skulle ikke vi utsette oss selv eller andre for. Fjellvett var vår første og største prioritet.

teltplass
Fjellvettregel nummer 3,5 – «Ha alltid kort gangavstand fra bilen til teltet»

Så vi hadde kart, GPS, 2 par reservebatterier til GPS’en, kompass, vindsekk, førstehjelpssaker, niste, reserveniste, reserve-reserveniste, tørre klær, varme klær, vindtette klær, vanntette klær, moteriktige merkeklær til instagrambilde på toppen, lue, votter, vannflaske, sjokolade, reservesjokolade, hodelykter, reservebatteri til hodelyktene, gnagsårplaster, kamera, reservebatteri til kameraet, reserve teleobjektiv til kameraet, mobiltelefoner (uten dekning), reservebatteri til mobiltelefonene, ladekabel for reservebatteriet til mobiltelefonene og solbriller. Bare for å nevne noe av det mest grunnleggende.

Elv-2
Langs gjengrodde stier og over friske bekker i Ørnedalens trollskog.

Men på denne særs varme og solrike julidagen hadde vi glemt solkrem.
Og man kan fort bli stygt solbrent i høyfjellet uten solkrem.
Dessuten var vi av for oss uforståelige grunner blitt ganske slitne av å bære sekkene våre – hva nå det kunne komme av?
Og så var fjellet veldig høyt. og veldig langt borte. Mellom oss og fjellet var det en veldig lang og bratt, og ikke minst endeløs steinur helt uten sherpatrapper. Noen har glemt å bygge sherpatrapper til Ørnetind.

steinvidde
Der oppe er Ørnetinden – og livet er enda bedre her nede.

Vanlige turfolk hadde snudd – forhåpentligvis i tide og uten skam – i møte med slike overveldende odds. Men ikke vi. Vi snudde ikke. Vi gikk tvert imot i en modig, oppsøkende og fin avrundet bue tilbake til den koselige skogsstien vi hadde brukt for å komme opp på fjellet. Dessuten hadde vi hørt forferdelige historier om turistkaos på Preikestolen, Trolltunga og i Lofoten. Vi ville for enhver pris unngå at vi, to ensomme fjellvandrere, laget turistkaos oppe på Ørnetinden, fjellet som vi ellers så gjerne ville besøke. Så vi lot veien og opplevelsen være målet, og vandret med freidig mot videre langs vår tilslørte retrett.

reinrose
En reinrose for trette øyne

Langs veien som ble målet var livet ikke så verst. Øverste etasje i Ørnedalen var pyntet opp med mange av fjellets blomster og vekster. Reinrosene stod i blomst sammen med tettegras og fjellsmelle. Fra den store steinuren under Ørnetind kom det ned den ene friske bekken etter den andre. Med en liten trekopp festet på sekken kunne vi alltid bøye oss ned og finne litt friskt, kaldt vann med god smak av fjellet. Mellom bekkefarenes lindring av den varme sommerdagen kom det av og til også et svalende vindtrekk drivende over vidden. I det hele tatt var alt veldig bra.

Kanskje bortsett fra det med niste.
Vi hadde jo med niste. Og reserveniste. Og reserve-reserveniste. Alt sammen vakumpakket i plast og stappet tett med både karbohydrater og proteiner. Frysetørket for vektens skyld. Selvlysende vitaminer.
Påtrykket en stemplingsdato lenge etter at Dovre har falt.
Frarøvet enhver form for fristende lukt, smakt og farge.
Utvilsomt nyttig for den som står i fare for å sulte ihjel på en polferd.
Men uten tilknytning til noen form for organisk liv og trivsel på en fin dag i fjellet.
Ikke akkurat smørgåser med speilegg, bacon og laks – med friske grønnsaker og god remulade iblandet krydderduft fra fjerne strender og ramsløk. Ikke akkurat det, nei.

Fjell 2
Utsikt over Ørnedalens skoger, fjorder og ville stup.

Da ettermiddagen var på sitt varmeste og lengselen etter smakfull niste på sitt sterkeste – kom vi tilbake til den svale trollskogen og skyggen mellom trærne. Ekte gamle trær som var unge da de samlet seg på Eidsvoll i 1814.  Nedover gjennom skogen fulgte vi en sti som ikke gjorde så mye av seg og tidvis lekte den gjemsel med oss. Langs stien ligger bleke, veltede kjemper av furutrær som stod oppreist da Galileo kranglet med Paven om hvor solen egentlig hørte hjemme. En viktig sak i det solfylte Italia – ikke fullt så avgjørende på det regntunge Vestlandet. Her er jo solen alltid bak en sky. Bak mange regntunge skyer faktisk. Bortsett fra denne turdagen. På denne turdagen var det italienske tilstander i Ørnedalen.

Stien gikk etterhvert over i en for såre føtter lindrende skogsvei med mye barnåler som både demper tyngden av trette skritt, og demper lyden av tunge fjellstøvler. Inne i skogen står skogsfugler, elg og hjort, og holder vaktsomt øye med oss. Vi speidet for å få et glimt av dem – men trollskogen er stor og gir godt skjul for alle som bor der.
På vår vandring hadde vi ikke møtt noen andre tobeinte enn oss selv hele dagen – og vi blir usikre på om det egentlig er helt nødvendig at flere kommer og nyter ensomheten i Ørnedalen.

skogsvei
Den stille og langsomme ensomheten i Ørnedalen.

 

No More Easy Shots

Julekalenderen – 5. desember 2019.

Skjermbilde 2019-12-05 kl. 23.01.45
Foto: John Free

«And don’t take any more easy shots»

Det er formaningen fra John Free.
Ta færre bilder og ikke gjør det lett for deg selv.
Å fotografere mennesker og situasjoner på gaten er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Komme seg tett på folk og fange et øyeblikk som både er en god historie og et godt fotografi.
Det er blant annet dette John Free har gjort til sin levebrød og livsoppgave.

Bli bedre kjent med denne amerikanske fotografen i Ted Forbes sin utmerkede video på Youtube.

Fabio Manzi

Julekalenderen – 4. desember 2019

Skjermbilde 2019-12-02 kl. 22.16.17
Foto: Fabio Manzi

Jeg vet ingen ting om Fabio Manzi.
Jeg tror han er italiensk.
Han har 3 682 bilder ute på instagram.

Jeg har fulgt ham i et års tid nå. Kanskje litt mer. Han har en av de vakreste billedstrømmene på instagram.
Bildene er enkle, dunkle og stemningsfulle. I hans verden ser det ut som om det alltid er natt og regnvær. Innimellom er det sterke, men harmoniske farger.
Det er av og til mennesker i bildene hans – men ingen portretter.
Ingen mennesker som er påtrengende tilstede i bildet. De er oftest figurer i et landskap – en skygge som haster forbi.

Fabio Manzi ser ut til å ha funnet sitt uttrykk og han øver seg ofte på det.
Ta en tur og besøk hans stilsikre og regntunge verden.
Bli inspirert til å utvikle din egen stil og lete etter ditt eget uttrykk.

De hvite flekkene på kartet

Litt lengre enn et steinkast hjemmefra, men ikke veldig mye lengre, fant vi en hvit flekk på kartet. Ettersom det gikk en god og merket sti midt gjennom den hvite flekken på kartet er det kanskje litt mye å håpe på at jeg var det første mennesket som satte sin fot der. Men det var i det minste nytt og ukjent terreng for meg.

oktober_
Trærne som bærer barnåler fryder seg over at de som har pyntet seg med fargerike blader de siste ukene nå holder på å miste pynten. Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Det gjelder å ikke gå tur på nye steder for ofte. Landskap man aldri har sett før, innenfor avstanden av noen steinkast hjemmefra, er en knapp ressurs og må voktes nøye. En slik hvit flekk på ens eget kart er en skattekiste av opplevelser. Når du åpner kisten og øser ut av inntrykk du ikke har sett før, maleriske tjern, hjortetråkk, vannliljer og mystisk skog –  er det ingen vei tilbake. Din egen lille ekspedisjon i Nansen og Amundsen sine altfor store fotspor er en ikke-fornybar ressurs.

oktober_-2
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Øredøvende høstfarger i rødt, gult og oransje skriker om kapp under det som visstnok er høstens siste sol på en blå himmel. Eviggrønne planter med barnåler og det mer beskjedne teppet av lynghei som holder gråsteinen varm står taust med luen i hånden og ser på selvlysende og brautende trær med knallgule farger.
Alle skal med og i god sosialdemokratisk ånd konvertere vi det hele til sorthvitt – høsten skal være for de mange og ikke bare for de få.

oktober_-3
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Men vannliljene får særbehandling der de flyter på det kalde sorte vannet. De får skinne med fargene sine.

Havtåke i sommernatten

Aagotnes
Sommernatt juli 2019. Foto: Ståle Arild Grimen. 

Varme julidager kan etterfølges av at havtåken ruller inn over land. På kvelden kjenner man det kalde gufset fra fuktigheten på vei inn fra havet der tåken siger inn over svaberg og strender. Over myr, lynghei og åker. Inn blant husene og gatelyktene våre. Den ellers så lyse sommernatten forvandles til noe som egner seg godt til kulisser i en skrekkfilm.

De lyse nordiske sommernettene kalles ofte for «hvite netter».
Men når havtåken ruller inn blir natten blågrå og den blå tonen følger fuktigheten overalt hvor den slipper til. Lydene dempes og selve lyset som strømmer fra gatelykter og hus får form ved hjelp av alle de svevende dråpene i luften.

Her på våre breddegrader er det enda noen uker igjen med lyse sommernetter.
Og det er god grunn til å følge Aslaug Låstad Lygre (1910 – 1966) sin oppfordring  fra diktet «Vi skal ikkje sova» – å komme seg ut i sommernatten.
Etter at Geirr Tveitt satte tone til diktet har de fleste av oss lært å kjenne det som sangen: Vi skal ikkje sova bort sumarnatta.

Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sanatorium i Luster i Sogn med tuberkulose da hun skrev diktet. Omgitt av døende mennesker og den lyse sommernatten i fjellsiden over Sognefjorden er det lett å forstå melankolien hun har lagt i teksten.

Det nordiske lyset I

Det nordiske lyset er et begrep og et fenomen. Folk har skrevet doktorgrader om det. Her i ytterkanten av verden, et lite steinkast fra Nordpolen, har vi vårt eget særegne lys. Ofte med et overskudd av blått. En gang for lenge siden – vi er helt tilbake i det forrige årtusen – var jeg på et foredrag i regi av et billedbyrå. Mannen på podiet ba oss sette rosa filter foran på objektivene våre. Bildene våre hadde for mye av den kjølige blågrå tonen som preger det nordiske lyset. Det nordiske lyset passet ikke inn i billedbyråets rosenrøde verden.

hardangervidden
Nordisk lys på Hardangervidda. Juni 2019. Foto: Ståle Grimen

På vei over Hardangervidden i lyse nordiske juninetter. På himmelen er det straks midtsommer. På bakken er det stadig rikelig med vinter. Tåkedis driver sakte over vidden. Skydekket sprekker opp en liten stund og lyset som strømmer ned gir hullet i himmelen samme form som den smeltende isen på bakken. Isen speiler himmelen av og de gudfryktige kunne fort ha skrevet noen vers til en salme. For min del blir jeg styrket i troen på det særegne nordiske lyset.

Tir n’a Noir

Det var ikke svart november og havet knuste ikke mot strendene da vi stevnet med ferjen mot Fedje – og kanskje kunne skimte Tir n’a Noir der vest i havet. Men det var virkelig et sommergrønt land og øyrike vi seilte gjennom.

Fedje
Tir n’a Noir I. Foto Ståle Grimen

Havet var blikkstille. Ingen vind. Ingen bølger. Bare slake dønninger midtfjords hvor vi møter åpent hav. En stille, tidlig sommermorgen. Ro er ordet.
Å plassere sitt motiv midt i bildet er det mange som advarer mot – det er det motsatte av en dynamisk komposisjon.
Men her var jo ingen dynamikk – bare ro, symmetri og harmoni mellom himmel og hav. Så da passet det med hovedmotivet midt i bildet.

Fedje-2
Tir n’a Noir II. Foto Ståle Grimen

Fra Fyrsundet på Fedje kan du vandre nordover gjennom lynghei, fugleliv og hjort som våger seg fram i skumringen. Samtidig som fyrlykten på Hellisøy Fyr blir sterkere synker solen i havet, horisonten forvitrar og glir, og man forstår hvor drømmen om Tir n’a Noir kommer fra.

Fedje-3
Tir n’a Noir III. Foto Ståle Grimen

En guide til tannfelling i Trøndelag.

Med nesen trykket mot flyvinduet raser Norge forbi noen meter lengre der nede. Mellom vinduet og øyet plasserer vi et solid stykke glass og metall fra Nikon. Det hjelper ikke at vi har en vest under setet og at nødutgangen kan være bak meg – blir det turbulens nå er det fotografering med hele tanngarden som innsats.

ASFA 032019-3
Foto: Ståle Arild Grimen.

Sett fra luften får den menneskelige aktiviteten på bakken overraskende former og spor. Bondens møysommelige arbeid med traktoren og kraftselskapets endeløse rekker av master og wire i stål forenes i ufrivillig grafikk. Den bleke vårsolen tegner skygger som på bakkenivå lider samme skjebne som skogen man ikke ser for bare trær. Men sett fra oven blir skyggene til tegninger som ingen illustratør kunne gjort bedre enn hva solen, tilfeldigheter og generasjoner med arbeid får til på egen hånd.
Foran på kameraet står et objektivet som er nøye utplukket på bakgrunn av «best-i-test» og høy optisk kvalitet – men det hele nulles effektivt ut av et flyvindu i plast fullt av riper og forvrengninger.

ASFA 032019
Foto: Ståle Arild Grimen

Flyingeniørens plastvinduer og det fargeløse landskapet i Trøndelag etter at snøen er borte og før våren setter farger på fylket innbyr til en minimalistisk tilnærming i fotograferingen. Det som er tredimensjonalt på bakken blir to-dimensjonalt fra oven. Verden er med ett redusert til lengde og bredde – dybden er borte og det spiller perfekt på lag med det fotografiske sluttproduktet – ett flatt bilde på skjermen eller papiret. Men flyet går i noen hundre kilometer i timen og all komposisjon må gjøres på sekunder og helst litt mindre.
Det bonden og naturen har jobbet med gjennom mange år må vi velge – eller velge bort før vi egentlig rekker å tenke.

ASFA 032019-2
Foto: Ståle Arild Grimen

De tallrike furene i åkeren som bukter seg på samme vis som bekken gjennom landskapet er et eksempel på gjentagelser av form og farge. I dette tilfellet er det ikke farger, men gråtoner som repeteres og utgjør et mønster. Gjentagelser i form og farger er et grunnleggende grep i komposisjon av bilder. Den lille broen over bekken så jeg ikke i søkeren da flyet tordnet fram over landskapet. I et kort sekund så jeg bekken og linjene på åkeren. Det var først da bildet dukket opp på skjermen hjemme noen dager senere jeg oppdaget broen som perfekt hadde plassert seg som en kontrast og «stein i skoen» på bildet. Flaks eller uflaks?

ASFA 032019-4
Foto: Ståle Arild Grimen