Det nordiske lyset I

Det nordiske lyset er et begrep og et fenomen. Folk har skrevet doktorgrader om det. Her i ytterkanten av verden, et lite steinkast fra Nordpolen, har vi vårt eget særegne lys. Ofte med et overskudd av blått. En gang for lenge siden – vi er helt tilbake i det forrige årtusen – var jeg på et foredrag i regi av et billedbyrå. Mannen på podiet ba oss sette rosa filter foran på objektivene våre. Bildene våre hadde for mye av den kjølige blågrå tonen som preger det nordiske lyset. Det nordiske lyset passet ikke inn i billedbyråets rosenrøde verden.

hardangervidden
Nordisk lys på Hardangervidda. Juni 2019. Foto: Ståle Grimen

På vei over Hardangervidden i lyse nordiske juninetter. På himmelen er det straks midtsommer. På bakken er det stadig rikelig med vinter. Tåkedis driver sakte over vidden. Skydekket sprekker opp en liten stund og lyset som strømmer ned gir hullet i himmelen samme form som den smeltende isen på bakken. Isen speiler himmelen av og de gudfryktige kunne fort ha skrevet noen vers til en salme. For min del blir jeg styrket i troen på det særegne nordiske lyset.

Tir n’a Noir

Det var ikke svart november og havet knuste ikke mot strendene da vi stevnet med ferjen mot Fedje – og kanskje kunne skimte Tir n’a Noir der vest i havet. Men det var virkelig et sommergrønt land og øyrike vi seilte gjennom.

Fedje
Tir n’a Noir I. Foto Ståle Grimen

Havet var blikkstille. Ingen vind. Ingen bølger. Bare slake dønninger midtfjords hvor vi møter åpent hav. En stille, tidlig sommermorgen. Ro er ordet.
Å plassere sitt motiv midt i bildet er det mange som advarer mot – det er det motsatte av en dynamisk komposisjon.
Men her var jo ingen dynamikk – bare ro, symmetri og harmoni mellom himmel og hav. Så da passet det med hovedmotivet midt i bildet.

Fedje-2
Tir n’a Noir II. Foto Ståle Grimen

Fra Fyrsundet på Fedje kan du vandre nordover gjennom lynghei, fugleliv og hjort som våger seg fram i skumringen. Samtidig som fyrlykten på Hellisøy Fyr blir sterkere synker solen i havet, horisonten forvitrar og glir, og man forstår hvor drømmen om Tir n’a Noir kommer fra.

Fedje-3
Tir n’a Noir III. Foto Ståle Grimen

En guide til tannfelling i Trøndelag.

Med nesen trykket mot flyvinduet raser Norge forbi noen meter lengre der nede. Mellom vinduet og øyet plasserer vi et solid stykke glass og metall fra Nikon. Det hjelper ikke at vi har en vest under setet og at nødutgangen kan være bak meg – blir det turbulens nå er det fotografering med hele tanngarden som innsats.

ASFA 032019-3
Foto: Ståle Arild Grimen.

Sett fra luften får den menneskelige aktiviteten på bakken overraskende former og spor. Bondens møysommelige arbeid med traktoren og kraftselskapets endeløse rekker av master og wire i stål forenes i ufrivillig grafikk. Den bleke vårsolen tegner skygger som på bakkenivå lider samme skjebne som skogen man ikke ser for bare trær. Men sett fra oven blir skyggene til tegninger som ingen illustratør kunne gjort bedre enn hva solen, tilfeldigheter og generasjoner med arbeid får til på egen hånd.
Foran på kameraet står et objektivet som er nøye utplukket på bakgrunn av «best-i-test» og høy optisk kvalitet – men det hele nulles effektivt ut av et flyvindu i plast fullt av riper og forvrengninger.

ASFA 032019
Foto: Ståle Arild Grimen

Flyingeniørens plastvinduer og det fargeløse landskapet i Trøndelag etter at snøen er borte og før våren setter farger på fylket innbyr til en minimalistisk tilnærming i fotograferingen. Det som er tredimensjonalt på bakken blir to-dimensjonalt fra oven. Verden er med ett redusert til lengde og bredde – dybden er borte og det spiller perfekt på lag med det fotografiske sluttproduktet – ett flatt bilde på skjermen eller papiret. Men flyet går i noen hundre kilometer i timen og all komposisjon må gjøres på sekunder og helst litt mindre.
Det bonden og naturen har jobbet med gjennom mange år må vi velge – eller velge bort før vi egentlig rekker å tenke.

ASFA 032019-2
Foto: Ståle Arild Grimen

De tallrike furene i åkeren som bukter seg på samme vis som bekken gjennom landskapet er et eksempel på gjentagelser av form og farge. I dette tilfellet er det ikke farger, men gråtoner som repeteres og utgjør et mønster. Gjentagelser i form og farger er et grunnleggende grep i komposisjon av bilder. Den lille broen over bekken så jeg ikke i søkeren da flyet tordnet fram over landskapet. I et kort sekund så jeg bekken og linjene på åkeren. Det var først da bildet dukket opp på skjermen hjemme noen dager senere jeg oppdaget broen som perfekt hadde plassert seg som en kontrast og «stein i skoen» på bildet. Flaks eller uflaks?

ASFA 032019-4
Foto: Ståle Arild Grimen

Roma – helaften i sorthvitt

Filmen har vunnet Gulløven. Den ble nominert til ti Oscar-statuetter og vant tre. Roma sprengte Donald Trump sin latterlige mur og vant som første Mexicanske produksjon Oscarprisen for beste fremmedspråklige film. Midtveis i filmen er det en fantastisk scene alle ekte nordmenn vil elske. Men det er de to utmerkelsene for beste fotografering som bringer filmen til Attentrettini.

ROMA

I sidesynet hadde jeg fått med meg at årets Oscar-utdeling hadde funnet sted. Spent googlet jeg hvem som hadde vunnet oppmerksomheten for beste filmfotografering – cinematography.

ROMA av Alfonso Cuaron var vinneren. Han har både redigert og fotografert filmen. Og han får altså tre Oscar-statuetter for beste regi, beste fotografering og beste fremmedspråklig film. Roma går i sin helhet på spansk – bortsett fra det urkomiske og rørende norske (!!) innslaget. Når det gjelder filmfotograferingen har Roma også fått det britiske svaret på Oscar, «the 72nd British Academy Film Awards»
Det hjelper også at filmen fra begynnelse til slutt er skutt i sort-hvitt.

Roma_Horizontal-Title_RGB-1200x488

Roma er en fantastisk film – laget for det store lerret. Derfor er det litt tragisk at Netflix, som har rettighetene, bare har tillatt et begrenset antall visninger på kino. De fleste må inntil videre se filmen på den lille skjermen hjemme og ikke i en stor mørk kinosal der Roma hører hjemme.

Filmen er delvis selvbiografisk for regissøren og mannen bak kameraet – Alfonso Cuaron.  I filmen skuer han tilbake mot sin egen oppvekst – og barndomsminnene var i sorthvitt forteller han – det satte stemningen for filmen. Samtidig skulle det ikke være en «gammel» vintage film. Fortiden skulle gjenskapes med en moderne digital sorthvitt look.

Sorthvitt uttrykket i filmen har i hovedsak et mykt dagslys med mye lavere kontraster enn kjente store sorthvitt filmer som for eksempel «Den tredje mann» – en annen av mine favorittfilmer. Spennende nok et det slik at selv om filmen er fotografert digitalt – så hadde Alfonso Cuaron den analoge sorthvitt-mesteren Ansel Adams som en inspirasjon og målestokk for sitt arbeid.

“Every frame needs to have information in every single inch of it, meaning I want it to go into deep blacks but still have some detail, and I will go into highlights but still have detail,”

Det er virkelig det myke lyset som preger filmens visuelle uttrykk. Her er få harde sorte skygger eller teatralske kontraster. Stor dybdeskarphet er et annet særmerke for denne Netflix produksjonen. Det er filmet med vidvinkel og stort sett alltid skarpt hele veien fra forgrunnen til horisonten. Dette i motsetning til for eksempel HBO serien «The Handmaid’s Tale» hvor det ofte brukes ekstremt stor blender og kun noen få centimeter med dybdeskarphet. Roma har få og ingen telelinser eller nære portretter. Vi får ofte følelsen av å være en usynlig utenforstående observatør overfor familien vi følger i filmen.  Filmen er den rake motsetning til en annen moderne sorthvitt film – «The Man Who Wasn’t There» fra 2001 – som har et klassisk film noir look med mye dype skygger og sterke kontraster.

Livet er for kort til å tilbringe mye tid på Netflix med å slå tiden ihjel med serier. Men gjør et unntak for Roma – det er ikke bare en stor film opplevelse, Roma er også et av de beste kursene du kan få i sorthvitt fotografering

roma3

Du kan lese mer om Roma på disse linkene her:

indiewire.com

Filmschoolrejects.com

ascmag.com

 

Spontane skystudier

skystudier 3
Skystudie I. Foto: Ståle Grimen, 1839. 

Alle ekte landskapsmalere gjør skystudier.
I et landskapsmaleri er himmelen er kritisk element. Himmelen er en selvfølgelig, allestedsnærværende og svært betydelig del av naturen – man slipper sjelden unna himmelen.

Nordisk eller nord-europeisk himmel er et begrep. Flotte sommerdager med store hvite haugskyer som dekorere det som ellers ville blitt en tom blå flate i bildet. Og verre blir det nesten ikke for landskapsmaleren eller fotografen. Du har funnet et flott motiv, men den alltid like upraktiske horisonten legger seg som en rett strek på tvers av motivet ditt og svevende over den flotte scenen har du en blekblå himmel uten et snev av dekorasjon og form.  En fin dag for de som er på tur eller steller i hagen – et mareritt for fotografen. Landskapsmalerne løste dette problemet med hukommelsen og en fri pensel. Eiendomsmeglere løser problemet med Photoshop.

Landskapsmalerne bruker altså mye tid på å mestre himmelen – de maler små og store lerret med studier av skyene for å perfeksjonere sin kunst.

«Som et bilde på uendeligheten setter himmelen et inntrengende og mektig preg på hele landskapet den hvelver seg over, ja, den befester seg endog som landskapets mest praktfulle og uunværlige del.»

Carl Gustav Carus

Men så begynte det å falle folk ut av skyene.

skystudier 4
Skystudie II. Foto: Ståle Grimen, 1839. 

De hadde heldigvis fallskjermer.

Nå var ikke vi samlet på isen på dette øde fjellvannet i Nord-Norge for å gjøre skystudier. Vi var der heller ikke for å fotografere med intensjon – skape bilder med en klar og bevisst tanke bak.

«A photograph without intention behind it won’t convey any importance to the viewers either. It might be as beautiful as anything in the world, but we still won’t stay with it for more than a glimpse of time and we won’t remember it if it doesn’t reveal the photographer behind it. A writer without anything to say in his novel, a filmmaker without a story in her movie or a musician without passionate songs, aren’t going to spellbind their audience and will all soon be forgotten. In the end nobody is going to care about their work. So it is with photography and photographers. A photographer who has no intention with his or her photography will most likely bore the viewers—no matter how technical brilliant the work is or how beautiful the composition is. Intention is what brings uniqueness and substance to a photograph.»


Otto Von Munchow, min utheving.

Vi var kommet til det øde fjellvannet for å borre i isen og helt uten en dypere fotografisk intensjon. Men over oss var himmelen full av dansende fallskjermjegere i livsglad lek og hard trening. Som fotograf må man må gripe dagen. Intensjon eller ikke.

skystudier 1
Skystudie III. Foto: Ståle Grimen, 1839.

Intensjon?
Det store evige rommet. De små figurene i landskapet. Kanskje en fortelling om friheten man har i de minuttene man kan peke nese til døden og kose seg med gravitasjonen.
En historie om dansende lek mellom himmel og jord – en alvorlig lek sammen med en fullstendig kompromissløs tyngdekraft.
Mellom himmel og jord har de en liten stund et rom hvor det er stor frihet og ingen angrefrist for feil.
Kanskje fortellingen er den veldige kontrasten mellom den kjedelige og hverdagslige grå himmelen på den ene siden – og dramatikken som underforstått bor i de små figurene under skjermene – på den andre siden.

skystudier 2
Skystudie IV. Foto: Ståle Grimen,1839

Over fjellet i natt og tåke

1839copyright staale Grimen
Svartediket. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

I Bergen, i februar, er det ikke så vanskelig å finne natt og tåke. Man trenger egentlig bare å gå ut døren – så er man brått omspunnet av både natt, tåke og gjerne litt regn, eller kanskje litt mye regn. Hvis man er ute etter å holde kroppen i form kan du også oppsøke noen dryge motbakker. Og vips – så har du en kveldstur over byfjellene i Bergen.
Blir motbakkene riktige leie har du som fotograf er trumfkort i ermet. Du bare finner fram kamera og stativ – og tar så lang pause som kunsten krever.
Med skumringen på vei inn blir det trolsk stemning langs Svartediket og nede i de dype skyggene i vannet aner man hvor navnet kommer fra.

1839copyright staale Grimen-2
Regn og bjørketrær. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

Det har regnet i hele dag – og ikke så rent lite av regnet henger malerisk igjen på trærne. Et lite vindpust nå og vannet fortsetter reisen mot havet. Men akkurat nå er det vindstille  og alt regnet som henger der skinner og funkler i det siste lyset fra himmelen.  Mot skogen og fjellsidenes mørke bakgrunn får dråpene en ekstra dekorativ kraft hentet fra dagens siste lys.

1839copyright staale Grimen-3
Tarlebøvannet. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

Oppe ved Tarlebøvannet har natten tatt over og bare de aller siste strøk av dagslys henger igjen noen få minutter til. Akkurat nok lys til å ane isen ute på vannet og elven som strømmer ned på den andre siden.
Vinternatt på byfjellene er noe helt annet enn «Vinternatt i Rondane«. Vinternatten i Rondane er blå og isende kald. De siste restene av dagslys i det bildet er ikke grå reflekser fra fra tåken og vannspeilet – men blåhvite høylys langs flankene av mektige fjell.  Som om ikke det var nok får motivet drahjelp fra resten av galaksen med blanke stjerner som ønsker oss velkommen inn i vinternatten.
Slike tanker kan man få mens man pakker kameraet inn i medbrakt regntøy – mens duskregnet etter beste evne forsøker å hilse elektronikken velkommen til vinternatt på vestlandet anno 2019.

mast frame
Masten på Rundemannen. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

To røde øyne stirrer ut av skyene. Det som i all enkelhet er ment som sikkerhet for dem som sitter bak spakene i flyvende maskiner ser nå ut som om det er rømt fra en skrekkfilm. Fobier får drahjelp fra mørket, stillheten, fjellets ensomhet og formene der inne i skyggen og tåken – former man ikke helt ser hva er – men var det ikke slik at det beveget seg……?
Det er best å la frykten for mørket fare. Om en liten stund kommer vi over fjellet og begynner turen ned på andre siden. Natten blir ikke borte med det første – men vi kommer ut av tåken og har gleden av fugleperspektiv på byens lys.

En grå labyrint av tåke i Skagerak

Vi kom seilende ut av Kolbein Falkeid sitt «På Natthavet». Hvis noen hadde sett oss hadde de moret seg godt over båten: Color Line. Ingen farger å oppleve i mils omkrets.
Men det var nok ingen som så oss andre steder enn på radaren.
Tåke og vindstille. Sikkert et mareritt for styrmenn og seilskuter i uminnelige tider.
Perfekt for den minimalistiske fotografen. En farge. Punktum. Heldigvis kom det et fyr med lys ut av gråskapen. Til lettelse for styrmannen og et fokalpunkt for fotografen.

sjoreisen copyright ståle Grimen
Skagerak I – foto: Ståle Arild Grimen

«Riding the waves and the storm is upon us
The winds lash the sails but the ropes keep them tight
Off in the distance a dark cloud approaching
None could imagine what there was to come»

fra Iron Maiden, The Talisman. 

Vel, så ille var det nok ikke. Ikke hadde vi seil heller. Og ute ved horisonten gikk skillet mellom det mørke havet og den lysere morgenhimmelen i øst. Men ikke stormskyer.  Noen spede forsøk fra skydekket på å slippe gjennom solen – en gang til våren kanskje.

sjoreisen copyright ståle Grimen-2
Skagerak II – foto: Ståle Arild Grimen

Ut av gråskapen kom fugler seilende. De tenkte vel det samme om oss. Seilende over havet på en evig jakt etter mat. Det gjorde de for tusen år siden og det vil de gjøre om nye ti tusen år. Vi for vår del kunne spise en overmektig frokost i salongen på Color Line.
Neste gang tar jeg med meg noen reker fra frokosten og kaster til fuglene. En vennlig handling håper jeg. Ikke at fuglene har bedt om det altså. De synes ikke synd på seg selv.

Self-Pity

I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop frozen dead from a bough
without ever having felt sorry for itself.
av David Herbert Lawrence
sjoreisen copyright ståle Grimen-3
Skagerak III – foto: Ståle Arild Grimen