Litt lengre enn et steinkast hjemmefra, men ikke veldig mye lengre, fant vi en hvit flekk på kartet. Ettersom det gikk en god og merket sti midt gjennom den hvite flekken på kartet er det kanskje litt mye å håpe på at jeg var det første mennesket som satte sin fot der. Men det var i det minste nytt og ukjent terreng for meg.
Det gjelder å ikke gå tur på nye steder for ofte. Landskap man aldri har sett før, innenfor avstanden av noen steinkast hjemmefra, er en knapp ressurs og må voktes nøye. En slik hvit flekk på ens eget kart er en skattekiste av opplevelser. Når du åpner kisten og øser ut av inntrykk du ikke har sett før, maleriske tjern, hjortetråkk, vannliljer og mystisk skog – er det ingen vei tilbake. Din egen lille ekspedisjon i Nansen og Amundsen sine altfor store fotspor er en ikke-fornybar ressurs.
Øredøvende høstfarger i rødt, gult og oransje skriker om kapp under det som visstnok er høstens siste sol på en blå himmel. Eviggrønne planter med barnåler og det mer beskjedne teppet av lynghei som holder gråsteinen varm står taust med luen i hånden og ser på selvlysende og brautende trær med knallgule farger.
Alle skal med og i god sosialdemokratisk ånd konvertere vi det hele til sorthvitt – høsten skal være for de mange og ikke bare for de få.
Men vannliljene får særbehandling der de flyter på det kalde sorte vannet. De får skinne med fargene sine.
Attentrettini 