Filmen har vunnet Gulløven. Den ble nominert til ti Oscar-statuetter og vant tre. Roma sprengte Donald Trump sin latterlige mur og vant som første Mexicanske produksjon Oscarprisen for beste fremmedspråklige film. Midtveis i filmen er det en fantastisk scene alle ekte nordmenn vil elske. Men det er de to utmerkelsene for beste fotografering som bringer filmen til Attentrettini.
I sidesynet hadde jeg fått med meg at årets Oscar-utdeling hadde funnet sted. Spent googlet jeg hvem som hadde vunnet oppmerksomheten for beste filmfotografering – cinematography.
ROMA av Alfonso Cuaron var vinneren. Han har både redigert og fotografert filmen. Og han får altså tre Oscar-statuetter for beste regi, beste fotografering og beste fremmedspråklig film. Roma går i sin helhet på spansk – bortsett fra det urkomiske og rørende norske (!!) innslaget. Når det gjelder filmfotograferingen har Roma også fått det britiske svaret på Oscar, «the 72nd British Academy Film Awards»
Det hjelper også at filmen fra begynnelse til slutt er skutt i sort-hvitt.
Roma er en fantastisk film – laget for det store lerret. Derfor er det litt tragisk at Netflix, som har rettighetene, bare har tillatt et begrenset antall visninger på kino. De fleste må inntil videre se filmen på den lille skjermen hjemme og ikke i en stor mørk kinosal der Roma hører hjemme.
Filmen er delvis selvbiografisk for regissøren og mannen bak kameraet – Alfonso Cuaron. I filmen skuer han tilbake mot sin egen oppvekst – og barndomsminnene var i sorthvitt forteller han – det satte stemningen for filmen. Samtidig skulle det ikke være en «gammel» vintage film. Fortiden skulle gjenskapes med en moderne digital sorthvitt look.
Sorthvitt uttrykket i filmen har i hovedsak et mykt dagslys med mye lavere kontraster enn kjente store sorthvitt filmer som for eksempel «Den tredje mann» – en annen av mine favorittfilmer. Spennende nok et det slik at selv om filmen er fotografert digitalt – så hadde Alfonso Cuaron den analoge sorthvitt-mesteren Ansel Adams som en inspirasjon og målestokk for sitt arbeid.
Det er virkelig det myke lyset som preger filmens visuelle uttrykk. Her er få harde sorte skygger eller teatralske kontraster. Stor dybdeskarphet er et annet særmerke for denne Netflix produksjonen. Det er filmet med vidvinkel og stort sett alltid skarpt hele veien fra forgrunnen til horisonten. Dette i motsetning til for eksempel HBO serien «The Handmaid’s Tale» hvor det ofte brukes ekstremt stor blender og kun noen få centimeter med dybdeskarphet. Roma har få og ingen telelinser eller nære portretter. Vi får ofte følelsen av å være en usynlig utenforstående observatør overfor familien vi følger i filmen. Filmen er den rake motsetning til en annen moderne sorthvitt film – «The Man Who Wasn’t There» fra 2001 – som har et klassisk film noir look med mye dype skygger og sterke kontraster.
Livet er for kort til å tilbringe mye tid på Netflix med å slå tiden ihjel med serier. Men gjør et unntak for Roma – det er ikke bare en stor film opplevelse, Roma er også et av de beste kursene du kan få i sorthvitt fotografering
Du kan lese mer om Roma på disse linkene her:
Attentrettini 