Med nesen trykket mot flyvinduet raser Norge forbi noen meter lengre der nede. Mellom vinduet og øyet plasserer vi et solid stykke glass og metall fra Nikon. Det hjelper ikke at vi har en vest under setet og at nødutgangen kan være bak meg – blir det turbulens nå er det fotografering med hele tanngarden som innsats.
Sett fra luften får den menneskelige aktiviteten på bakken overraskende former og spor. Bondens møysommelige arbeid med traktoren og kraftselskapets endeløse rekker av master og wire i stål forenes i ufrivillig grafikk. Den bleke vårsolen tegner skygger som på bakkenivå lider samme skjebne som skogen man ikke ser for bare trær. Men sett fra oven blir skyggene til tegninger som ingen illustratør kunne gjort bedre enn hva solen, tilfeldigheter og generasjoner med arbeid får til på egen hånd.
Foran på kameraet står et objektivet som er nøye utplukket på bakgrunn av «best-i-test» og høy optisk kvalitet – men det hele nulles effektivt ut av et flyvindu i plast fullt av riper og forvrengninger.
Flyingeniørens plastvinduer og det fargeløse landskapet i Trøndelag etter at snøen er borte og før våren setter farger på fylket innbyr til en minimalistisk tilnærming i fotograferingen. Det som er tredimensjonalt på bakken blir to-dimensjonalt fra oven. Verden er med ett redusert til lengde og bredde – dybden er borte og det spiller perfekt på lag med det fotografiske sluttproduktet – ett flatt bilde på skjermen eller papiret. Men flyet går i noen hundre kilometer i timen og all komposisjon må gjøres på sekunder og helst litt mindre.
Det bonden og naturen har jobbet med gjennom mange år må vi velge – eller velge bort før vi egentlig rekker å tenke.
De tallrike furene i åkeren som bukter seg på samme vis som bekken gjennom landskapet er et eksempel på gjentagelser av form og farge. I dette tilfellet er det ikke farger, men gråtoner som repeteres og utgjør et mønster. Gjentagelser i form og farger er et grunnleggende grep i komposisjon av bilder. Den lille broen over bekken så jeg ikke i søkeren da flyet tordnet fram over landskapet. I et kort sekund så jeg bekken og linjene på åkeren. Det var først da bildet dukket opp på skjermen hjemme noen dager senere jeg oppdaget broen som perfekt hadde plassert seg som en kontrast og «stein i skoen» på bildet. Flaks eller uflaks?
Attentrettini 