Alexey Titarenko – fra KGB’s fengsler til kunstner i New York.

lexey
Foto: Alexey Titarenko. St. Petersburg. 1992. 

Han var vernepliktig soldat i Sovjethæren. Bildene han tok som tenåring og fotoamatør ble beslaglagt av KGB. Som 16-åring var han fransk-russisk tolk under sommer-OL i 1980. Som musikkelskende film- og foto student hadde han ekstrajobb hos det filharmoniske orkesteret i St. Petersburg – og lyttet seg gjennom nesten 900 konserter.
Han ble ved en feiltagelse løslatt fra sovjetisk militærfengsel etter å ha blitt fengslet av KGB, men fikk ikke annen jobb enn som flyfotograf på jakt etter uran. Da de fant en ukjent uran forekomst fikk han utbetalt en klekkelig bonus fra kommunistene og kunne for alvor starte sin karriere som fotograf. I 1989, like for Sovjetsamveldet kollapset, holdt han sin første utstilling i Paris.

Noen av hans sterkest og mest kjente bilder er av de desperate køene i hjembyen St. Petersburg da Sovjetunionen kollapset tidlig på 1990-tallet.

I dag bor Alexey Titarenko i New York. I over 30 år har han fotografert forskjellige verdensbyer – blant annet med sin spesielle teknikk med sort-hvitt bilder og lange lukkertider av mennesker i bevegelse. Bilder som både inneholder noe drømmeaktig – men samtidig kan være sterkt realistisk.

Unfortunately, my photography could not live up to my aspirations at that time. No matter how much I tried to convey my feeling and perception of the world, I could not succeed.»

Som ung fotoamatør maktet han ikke å skape de bildene han søkte – uansett hvor godt han prøvde. Men med en god blanding av livserfaring, førsteklasses kulturskole, film og fotoutdanning, som var en av Sovjetunionens lysere sider, og et stimulerende fotomiljø i St. Petersburg i ung alder – har han blitt en tydelig og anerkjent kunstfotograf.

Bli bedre kjent med bildene hans på alexeytitarenko.com

Samivel – en kunstner fra fjellet

samivel 2

Samivel, eller Paul Gayet-Tancrède (1907-1992) som var hans egentlige navn ble i løpet av sin levetid en kjent poet, grafisk designer, skribent, fotograf og filmmaker – men kanskje først og fremst en tegner og maler.
Kunstnernavnet Samivel har han lånt fra en av Charles Dickens sine romanfigurer.

Han ble først kjent for sine tegninger fra de franske alpene – hvor han var en ivrig fjellmann, skiløper og klatrer. I 1948 var han med den første franske ekspedisjonen til Grønland og laget blant annet tre dokumentarfilmer fra denne reisen. Gjennom hele sitt liv var han en foregangsmann for naturvern og beskyttelsen av truede dyrearter – og brukte aktivt sin kunst i miljøvernets tjeneste.

Det var i Chamonix i 1994 at jeg først fikk øye på Samivel sine arbeider. Hans bilder – som altså ikke er fotografier – har likevel en slags fotografisk eller fotorealistisk karakter.
Det myke lyset, fra en høy blå himmel med et lett skyslør, de lyse skyggene, de vakre sporene i snøen etter skiløpere og fjellklatrere, det uberørte landskapet – alt dette korresponderte direkte med følelser og lengsler hos mange fjellvandrere.
Man kan ha en romantisk og vakker drøm om å være ute i naturen – ute i fjellet. Så møter du Samivel sine bilder – og ser at han på en prikk har tegnet og malt en slik drøm. Var han synsk? Han hadde ihvertfall evnen til å tegne og male sin egen og andres lengsel etter samhørighet med naturen.

Fotografen Ruven Afanador

painter ruven afandor
Foto: Ruven Afanador

Ruven Afanador har sin egen stil. En blanding av klassisk eleganse og et latin-amerikansk temperament og intensitet. Han behersker enkelhet og minimalisme like godt som den fargesprakende og formfulle overflødighet.
Han behersker sort-hvitt tonene like godt som en vibrerende fargeskala.

I 2001 utga Ruven Afanador boka «Torero». Den er en hyllest til de unge og fryktesløse tyrefekterne. Nå er ikke jeg en stor fan av tyrefekting. Dyrplageri vil mange si – ikke uten grunn. Men boken med de vakre bildene av tyrefekterne er allerede blitt et samleobjekt. Du kan få nye eksemplarer på Amazon.com – til flere tusen kroner stykket.

Du må ta en tur inn på Afanador sine nettsider. Besøke hans utstilling av portretter, mote og kjendiser. Nesten alt du noensinne trenger å lære om fotografering kan du finne i bildene hans – bilder som bobler over av skaperglede.

Ruven Afanador er ikke bare en fotograf – men en ivrig regissør som legger mye mer inn i sine prosjekter enn hva som er nødvendig for å få jobben gjort. Hvert bilde er en teaterscene. Afanador er en unik kunstner med en dyp søken etter eleganse og kraft.

farger RA
Foto: Ruven Afanador
red ra
Foto: Ruven Afanador

 

Frederick Evans og hans katedraler

fredrick evans katedral
Foto: Fredrick Evans

«In fact, it appears that Evans photographed the air between him and the architecture, as well as the light filtering through the air, rather than the architecture itself. His images are quiet, introspective, and thoroughly magical.»

– Bruce Barnbaum-

Frederick Henry Evans (1853-1943) fotograferte katedralenes arkitektur. Men ikke bare arkitekturen. Som Bruce Barnbaum sier i sitatet over – han fotograferte selve luften, atmosfæren, inne i katedralene. Godt hjulpet av røyken som kom fra stearinlys og lamper inne i kirkebyggene fikk Evans gjort selve lyset synlig når det strømmet inn gjennom middelalderbyggenes store vinduer.

«Try for a record of an emotion rather than a piece of topography.»

-Frederic Evans-

På den ene siden var Evans opptatt av «straight photography» – hverken negativet eller kopien skulle manipuleres for å løfte bildet. Det er en krevende tilnærming når man fotograferer arkitektur i bygg med dype skygger og kritthvite høylys fra store vinduer. Men Evans la listen høyt for seg selv og utviklet et fotografisk håndverk av høyeste standard.
På den andre siden var det altså ikke selve arkitekturen Evans var opptatt av – men følelsene og stemningene som de mektige kirkebyggene gav ham og andre. Det var disse stemningene han ville formidle med sine arbeider.

«A Sea of Steps» fra Wells Cathdral regnes som et av hans fremste mesterverk. Motivet har blitt så populært å kopiere at det nå skal være permanente merker i kirkegulvet etter alle fotostativene som har stått der gjennom tidene.

Lawrence of Arabia – en av tidenes vakreste filmer.

Lawrence of Arabia
Foto fra filmen Lawrence of Arabia

Cinefix har kåret Lawrence of Arabia (1962) til en av tidenes vakreste filmer. Regissert av David Lean og fotografert av Frederic A. Young vant den sju Oscar-priser, deriblant for beste fotografering.
«Larger than life» sier Cinefix om filmen – det er et mildt uttrykk. Tre og en halv time med en dramatisk historie og fantastisk filming fra et av jordens vakreste – men mest ugjestmilde områder, Midtøstens ørkener.

At filmen bygger på en sann historie og at Lawrence of Arabia er den historiske personen Thomas Edward Lawrence – og at den virkelige historien nok overgår dramatikken i filmen – gir denne episke filmen en helt annen tygde.
Peter O’Toole sin tolkning av Lawrence regnes også som en av de beste skuespillerprestasjonene gjennom filmhistorien.

En film på nesten 4 timer er ikke vanlig kost i våre dager. Du bør likevel ta deg tid. Du finner filmen blant annet på iTunes. Men skulle du noen gang få muligheten til å se den i fullt kinoformat må du ikke nøle. Den er filmet i stort format i en endeløs ørken. Den er ment å skulle ses i det stille, stummende mørke på det store lerret.

Jay Dusard – å få sølvet til å skinne

jd martin black
Foto: Jay Dusard – «Martin Black»

Jay Dusard er egentlig arkitekt. Men som han selv sa: fotografiet kom og reddet han fra «architorture»

Jeg lærte bildene hans å kjenne etter en anbefaling jeg fant i «verdens beste» lærebok om fotografering, nemlig «The Art of Photography» av Bruce Barnbaum. Barnbaum er nok blant verdens fremste mørkeromsmestere innen det analoge sort-hvitt bildet. Og det var Barnbaum som beskrev Jay Dusard som mellomtonenes ultimate mester.

Mellom sort og hvitt i et fotografi er det mange nyanser av grått. I dag forsøker mange fotografer å lage slående bilder ved å satse mest på sort og hvitt – bilder med høy kontrast. Men den virkelige kunsten er å få mellomtonene til å skinne som sølv. Å tørre å la gråtonene bære bildet.

Se på hesten i bildet over – så forstår du gjerne hva jeg mener. Hesten er ikke hvit eller sort med høy kontrast. Likevel skinner hesten nesten som sølv – Jay Dusard har satt sin ære i å få disse tonene som ikke er helt hvite og ikke helt sorte til å vibrere – løfte dem til det bærende element i bildet.

I 1983 utga Jay Dusard boka: The North American Cowboy: A Portrait. Boken har vunnet en rekke priser og bildet jeg har valgt ut i dag er bokas forsidebilde. Den er blant annet tilgjengelig på eBay.

Fotografen Stephan Vanfleteren – gone surfing

Denis Mukwenge
Photo: Stephan Vanfleteren: Denis Mukwege, Nobels fredspris 2018

I en storkiosk i Kiel kom jeg over fotomagasinet GUP. De hadde en kort presentasjon av den belgiske fotografen Stephan Vanfleteren. Det som først lokket meg inn i bildene hans var de sterke og slående portrettene av surfere. Han har reist verden rundt og møtt «SURFTRIBE» som prosjektet hans heter. Surfere – både stjernene og de lokale entusiastene, både unge og gamle. Både de vakre og de som ikke blir presentert på de glamorøse førstesidene.
De er alle sammen i trygg avstand fra stranden og sjøen når Vanfleteren portretterer dem – alle etter samme mal. Enkle, direkte og kraftfulle bilder – de har sjelden med seg noe mer enn surfebrettet – borsett fra en tydelig ro i bildet.
Surfebildene er fantastiske og han har samlet dem i boka «SURFTRIBE» som burde ligge under mange juletre i år.

Men det var ikke blant surfebildene jeg ville velge et bilde for å presentere Stephan Vanfleteren. 5. oktober i år kjøret jeg gjennom det åpne og forblåste landskapet i Gulen på Vestlandet. På bilradioen gikk NRK P2 og utdypet historien om årets fredsprisvinnere Nadia Murad og Denis Mukwege. Historiene deres og hva de selv har gjennomlevd – men mest av alt – hva de har gjort for sine medmennesker – gjorde inntrykk.
Det var blant Vanfleteren’s portretter fra Congo jeg fant bildet av Denis Mukwege.
I forbindelse med feiringen av uavhengighet for den Demokratiske Republikken Kongo fotograferte Vanfleteren rundt femti forskjellige representanter for landet – deriblant legen Denis Mukwege.
Ta deg tid til å se på bildene – Congo Portfolio.

Paul Hart – gripende toner av grått

Paul Hart farmed
Paul Hart – fra serien «Farmed»

Det heter sort-hvitt fotografering. Men for Paul Hart er det de langsomme, poetiske og udramatiske gråtonene som perfeksjoneres. Og som inspirerer. Hvordan kan noe så kjedelig som den tåkelagte britiske landsbygda – totalt uten liv og bevegelse –  bli så vakker?
Mange fotografer ville gitt etter for den manglende dramatikken og heller forsøkt å skape den selv. Lagt på kraftig med kontrast eller andre effekter.
Men Paul Hart er tro mot sitt konsept, utvikler gråtonene så langt han kan og ikke minst bruker han tåken til å isolere hverdagslige former til de blir tydelige og klare.
Linjene er rette. Horisonten er i midten. Hovedmotivet som tar oss ut av et fullstendig tomt landskap er ofte sentrert.
Komposisjonen inneholder ofte linjer som gir dybde til det som ellers ville vært flatt og to-dimensjonalt.
Det er krevende å sette ord på hvorfor man faller for bestemte bilder – det er krevende å beskrive hva det er ved Paul Hart sitt arbeid som gjør at jeg stadig vender tilbake til hans minimalistiske fotografier. Det må være hans evne til å gi gråtonene liv og sterk form.

Verden fra luften – Vincent Laforet

Skjermbilde 2018-12-01 kl. 00.14.59
Vincent Laforet – Barcelona, La Familia Sagrada

Vincent Laforet er et nytt bekjentskap fra denne høsten. Om det ikke akkurat var en mørk og stormfull aften – var det ihvertfall slik at regnet styrtet ned ute på gaten. Der hvor vi skulle vente på bussen.
Inne hos Narvesen var det tørt og varmt. Og fra forsiden av et fotomagasin lokket fargerike bilder tatt fra oven. Slike bilder er det mange av på nettet og Instagram. Men bildene til Vincent Laforet er likevel et hakk hvassere.
Han kan også mer enn å fotografere glamorøse storbybilder. Han har sterke journalistiske bilder. Og formsikre reisereportasjer. I sommer stod jeg foran La Familia Sagrada og kikket opp på den mørke nattehimmelen. Det var åpenbart også noen som kikket ned på meg.

Leonard Misonne – regnet, tåken og morgenlysets mester

London
Leonard Misonne, London, 1899

Når man har vært lenge på reise er det ofte godt å komme hjem. Første gang jeg så bildene til Leonard Misonne (1870-1943) gav det samme gode opplevelse som å komme hjem. Som å møte igjen noen man kjenner godt, men ikke har sett på lenge.

På sine lange vandringer i det belgiske landskapet brukte Misonne regnet, tåken, morgendisen og den lave solen til å skape sine myke, diffuse og maleriske fotografier. I en tid da mange fotografer begynte å omfavne fotografiets realistiske kvalitet holdt Leonard Misonne fast ved forsøket på å forene kameraets og maleriets kvaliteter.

I mange av bildene hans er det mennesker i landskapet, landsbyene eller gatene. Men bildene hans handler sjelden om menneskene. Bildene handler om lyset og lysets magi, himmelen og stemningen han forsøker å fange. Menneskene er i første rekke figurer i landskapet.
Misonne skulle egentlig bli gruveingeniør. Vi bør alle være glad for at han heller valgte tegning med lys framfor gruvene mørke.

Leonard Misonne video
Her kan du se mer av Leonard Misonne sine bilder til musikken av Ketil Bjørnstad – Prelude 13