Det lyser i stille grender.

julevindu (1 of 1)
Julevindu. Foto: Ståle Grimen

Kan jeg få lov å ta et bilde? Jeg tar et bilde jeg!! Du er så flink til å ta bilder!!

Jeg er langt fra den første som har kommet på munnhellet om man skal ta eller gi et bilde. Nå på julaften tas det sikkert flere hundre tusen mobilbilder. Noen blir delt på sosiale medier. De aller fleste blir liggende fanget på en hard og kald disk og kommer kanskje aldri til nytte eller glede.

Så fremover håper jeg vi alle kan bli flinkere til å gi bilder – i stedet for å ta.

Sist jul begynte jeg å legge merke til den lille røde stuen som lå like ved plassen hvor vi parkerer når vi skal gå langtur med hunden vår. Til alle høytidene er de en god del over gjennomsnittet opptatt av å dekorere vinduene sine – til glede for oss som går forbi i kveldsmørket – enten det er påske- eller julehøytid.
Jeg hadde gått forbi den røde lille stuen en gode del ganger før jeg tok mot til meg – ringte på og spurte om jeg kunne gå inn i hagen deres og fotografere julevinduet. De var lette å be. Det ble en fin stund i hagen deres med kamera på stativ, fjernutløser og omhyggelig lysmåling av høylysene i vinduet.

Men det hyggeligste var noen dager senere da jeg nok en gang kunne ringe på døren – og overrekke dem et bilde i glass og ramme av julevinduet deres. Da kunne vi gi dem et bilde av det lyset de deler i stille grender.

Jeg vil gjerne takke alle som har fulgt likt og delt årets julekalender – og ønsker dere alle en fin og fredfylt julefeiring.

Vivaldi og fred på jorden.

vivaldi
Vivaldi (?) – malt av ukjent kunstner og er generelt antatt å være av Vivaldi

Lille julaften er et godt tidspunkt for å ønske hverandre god julefred. Og i forlengelsen av  det kan man ønske seg fred for oss alle – eller sagt med andre ord: et in terra pax – «og fred på jorden».

– «The most impressive choral movement of RV588 is its second, ‘Et in terra pax’,»

Antonio Vivaldi (1678 – 1741) skrev Et in terra Pax som en del av «Gloria in excelsis Deo.» En gudfryktig høysang med et sterkt ønske om fred på jorden.

De fleste kjenner Vivaldi fra hans «Fire årstider» skrevet rundt 1721 og regnet som hans store mesterverk – og kanskje uten sidestykke det mest populære og folkekjære verk innen klassisk musikk.

Et in terra pax
har en ganske annen «sound» enn «The four Seasons».  Og på samme måte som bilder er ment å skulle stå på egne ben og ikke trenge verbale forklaringer:

“The whole point of taking pictures is so that you don’t have to explain things with words.”  -Elliot Erwitt-

….. la oss ikke bruke tiden på å forklare Et in terra pax: bruk heller tiden til å lytte – god julefred: (link til YouTube her)

etinterrapax

Året gjennom Børfjord

 

 

400453_playerposter
Foto: Filmarkivet

Børfjord ligger på Sørøya i Finnmark. Stedet er fraflyttet, men har folk på besøk gjennom de korte, lyse sommermånedene. Og i 1991 kom filmen om denne nordvendte fjorden som har ansiktet mot Norskehavet – «Året gjennom Børfjord«.
Den er Norges mest prisbelønnede kortfilm. I 2002 ble den kåret til beste norske kortfilm gjennom tidene. I Frankrike ble den tatt inn på listen over historiens 100 beste kortfilmer. Morten Skallerud er regissøren og idemakeren bak filmen.

Filmen reiser gjennom Børfjord i løpet av et år – ved hjelp av timelaps. Det må ha vært litt av et prosjekt å flytte kameraet litt hver dag – sakte nok til været og årstidene skifter gjennom filmen. Og hvilket kamera de valgte!! Stort format – 70 mm film. Jeg har vært så heldig å se filmen i kinosalens mørke – på stort lerret. Det glemmer man aldri. Så må vi ikke overse musikken. Jan Garbark sin Twelve Moons ble skrevet spesielt for filmen.

Året gjennom Børfjord er en utrolig film og naturopplevelse – og et resultat av mye hardt arbeid. Den burde inspirere enhver fotograf. Det hører også med til historien at A-ha brukte den til sin musikkvideo i 2002 – Lifelines

Her kan du lese om hvordan de laget filmen.
Filmen er tilgjengelig på platekompaniet og hos IMDb – Året gjennom Børfjord.

Nikolai Astrup – vintersolverv i juninatt

priseld
Bilde: Priseld. Av Nikolai Astrup.

Det er vintersolverv og på denne mørkeste tiden av året er det få ting som er mer naturlig enn å lengte etter lyse nordiske juninetter. Men først har vi den kaldeste delen av vinteren foran oss.

Nikolai Astrup lengtet også etter varmen fra bålet og Sankthansfeiring i lyse juninetter. Men Nikolai var prestesønn og faren visste godt at bålet var en hedensk skikk som hadde lite å gjøre med feiringen av fødselen til døperen Johannes. Så Nikolai Astrup fikk ikke lov å delta i midtsommerfeiringen. Og dermed var lengselen etter bålet i natten og samværet rundt ilden risset inn i hans barndom, hans lengsel og hans senere arbeid som kunstner. Sankthansfeiringen er et av Nikolai Astrup sine mest brukte motiver.
Og den ensomme jenten med det røde skautet – som står i utkanten av lyset og ser på de andre – hun treffer vi igjen i flere av hans bilder.

«Hun måtte liksom jeg selv og mange andre børn her på Vestlandet lide under den fanatiske religiøsitet som en tid herjede blant de eldre her, alt var synd (like til det å renne på kjelke). «

Nikolai Astrup gikk sine egne veier innen malerkunsten. Med sterke farger og et oppbrudd fra noen av reglene i de klassiske landskapsmaleriene. Astrup mente at det særegne lyset på Vestlandet ikke kunne gjengis etter akademienes strenge regler for kunst.

Nå som vi er i den mørkeste delen av året passer det godt å la seg inspirere av sommernetter i Jølster –  fra en av våre mest folkekjære kunstnere.

Fotografen Rene Groebli

grobeli tog
Foto: Rene Groebli

Rene Groebli er en sveitsisk fotograf. Født i 1927 og tok sin fotoutdannelse mot slutten av siste verdenskrig. Han virket både som fotojournalist og etterhvert som reklame- og studiofotograf.

I 1949 gjorde han en fotodokumentar om damplokomotivene som gjorde jobben som arbeidshester for den franske jernbanen. Stål, kullrøyk, damp og mektig mekanikk.

Noen år seinere dro han relativt nygift til Paris på bryllupsreise. Han laget en nytt fotoessay – denne gang med sin kone og deres felles romantiske reise i sentrum – The Eye of Love.

«THE EYE OF LOVE is a tender photoessay on a photographer’s love for a woman, his wife, (…) published in bookform. U.S. CAMERA is happy to be able to present excerpts from this warm and beautiful story by a young Swiss photographer.»

Billedserien ble en (liten) skandale i sin samtid og det konservative Sveits. I vår tid er kanskje det mest kontroversielle at bildene viser en elegant kvinne som røyker.

photo grobeli
Foto: Rene Groebli

Jaques Henri Lartigue – et liv med eleganse.

JHL2
Foto: Jacques Henri Lartigue

«What has happened to elegance and style? «

Jacques Henri Lartigue (1894 – 1986) var 69 år gammel da han ble oppdaget – etter et helt liv som fotoamatør. Men bildene hans var alt annet enn amatørmessige. Kanskje ikke så underlig – han hadde i hovedsak livnært seg som kunstmaler mesteparten av sitt voksne liv.

I 1963 ble han invitert til å holde utstilling i Museum of Modern Art, New York. Og det var fra det tidspunkt og utover han virkelig ble kjent og fikk en rekke kommersielle oppdrag.

Hans tidlige bilder, som han gjorde allerede fra barndommen av, holder svært høy kvalitet – samtidig er det tydelig at han ikke fotograferte for en oppdragsgiver eller for å imponere noen – men for den gleden han selv følte for bildene, men mest av alt, for motivene.

Den amerikanske foto-journalisten Ted Forbes påpeker at Lartigue sine bilder ofte har et element av overraskelse i seg og han er en mester i å fange bevegelse, fart og spenning. Som i seg selv er en prestasjon med datidens kamerautstyr. Men samtidig som det er action – så er det alltid eleganse i bildene.

BBC laget et program om Jacques Henri Lartigue i 1983 – som så mye annet godt ligger episoden på Youtube.

Maleren Konstantin Korovin

the-square-of-bastille-paris-konstantin-korovin
Konstantin Korovin: The Square of Bastille. Paris

«Paris was a shock for me … Impressionists… in them I found everything I was scolded for back home in Moscow»

Konstantin Korovin (1861-1939) malte gatene i Paris og russiske vinterlandskap for å overleve og forsørge sin familie.
Han hadde vært en suksessfull russisk kunstner og kunstprofessor i Moskva fram til første verdenskrig. Under krigen var han kamuflasjekonsulent for den russiske arme. I 1923 dro han til Paris av hensyn til sin egen helse og sønnens funksjonshemming. Barnet hadde vært utsatt for en ulykke og måttet amputere begge bena. I Paris skulle han holde en større utstilling – men hans arbeider ble stjålet og han måtte male talløse Paris-motiver for å livberge seg.

Det var på Norwegian-flyet til Evenes at jeg første gang ble kjent med bildene til Korovin. Norwegian viste en film på flyet om en tegner som reproduserte kjente kunstnere. Konstantin Korovin havnet i selskap med navn som Cezanne, Degas, Toulouse-Lautrec og Vincent Van Gogh.

Det var ingenting unaturlig ved å lære om bildene til Konstantin Korovin på et fly til Nord-Norge. Ser vi bort fra akkurat det med flyet så hadde reisen min samme retning som Korovin hadde tatt mer enn 100 år før meg. Han var flere ganger i Nord-Norge for å male og var betatt av landskapet i nord, både på norsk og russisk side av grensen.

Ett av hans mere kjente bilder er et nordlys-motiv fra Hammerfest – malt i tiden omkring 1894-1895.

Amazon.com selger en e-bok om Konstantin Korovin hvis du vil lære mer.

Korovin_hammerfest
Konstantin Korovin. Hammerfest: Aurora Borealis.