Fabio Manzi

Julekalenderen – 4. desember 2019

Skjermbilde 2019-12-02 kl. 22.16.17
Foto: Fabio Manzi

Jeg vet ingen ting om Fabio Manzi.
Jeg tror han er italiensk.
Han har 3 682 bilder ute på instagram.

Jeg har fulgt ham i et års tid nå. Kanskje litt mer. Han har en av de vakreste billedstrømmene på instagram.
Bildene er enkle, dunkle og stemningsfulle. I hans verden ser det ut som om det alltid er natt og regnvær. Innimellom er det sterke, men harmoniske farger.
Det er av og til mennesker i bildene hans – men ingen portretter.
Ingen mennesker som er påtrengende tilstede i bildet. De er oftest figurer i et landskap – en skygge som haster forbi.

Fabio Manzi ser ut til å ha funnet sitt uttrykk og han øver seg ofte på det.
Ta en tur og besøk hans stilsikre og regntunge verden.
Bli inspirert til å utvikle din egen stil og lete etter ditt eget uttrykk.

Skapelsen

Julekalenderen – 3. desember 2019.

7f8bf4cc02330846b9ab08ea124afc00j
Estern part of the Brooks Range, Alaska, USA. Foto. Sebastiao Salgado.

Det var lørdag i Stocholm og kort tid til flyet gikk hjem til Oslo.
Vi hastet gjennom gatene for å rekke flyet – samtidig kunne vi ikke unngå å legge merke til det stadig tyngre oppbudet av politi som så ut som om de ruster seg til et møte med nynazister eller fotballsupportere i dårlig humør.

Jeg hadde nettopp holdt boka Genesis i hendene inne på galleriet, Fotografiska, i Stockholm. Bladd i boken og sett på bildene. Men etter å ha tilbrakt flere timer med de originale bildene til Sebastiao Salgado presentert på galleriveggen – fremsto boken dessverre som mer enn en blek kopi av bildene i galleriet.

Eller som Fred Ritchin beskrev det:
«The former economist invokes a poetic sense of struggles so profound that, in large, moody prints, the forces of light and darkness, of life and death, are summoned in scenes reminiscent at times of the most dramatic Judeo-Christian symbolism»

Det tok fem år fra jeg så utstillingen til jeg maktet å åpne boken og bildene der kunne stå på egne ben.

Sebastio Salgado er nok en av verdens fremste fotografer. Han har reist over hele kloden og dokumentert krig, flukt, forferdelige arbeidsforhold og sult.
Han har blitt klandret for å gjøre det grusomme og ondskapsfulle estetisk i sine bilder.
De fleste av oss ville vært innlagt med Posttraumatisk Stress Syndrom om vi hadde sett og opplevd bare en brøkdel av all den djevelskap som har gått gjennom Salgado sitt kamera.

Og Salgado selv fikk etterhvert nok han også. 
Så han vendte seg mot naturen – slik den opprinnelig er skapt. Slik vi kan møte naturen de steder i verden hvor den fremdeles ligger uberørt av mennesker – slik den har lagt siden skapelsen, genesis.
Med sin evne til fotografisk journalistikk har han gitt oss et solid dokument om jordas uberørte natur – mens den enda er der.

 

 

Peter Henry Emerson

Julekalender – 2. desember 2019.

Kirurgen som la fra seg kniven og ble fotograf – Peter Henry Emerson

main-image
Gunner Working Up To Fowl. Foto: Peter Henry Emerson, 1886.

For et år siden presenterte vi Leonard Misonne her i julekalenderen vår. Misonne representerte den siste generasjon av pictoralistene – fotografene som for å gi sine bilder et malerisk og kunstnerisk uttrykk – valgte bort det skarpe og «fysisk korrekte» bilde.

Peter Henry Emerson var i den andre enden av denne tidslinjen. Han tilhørte de første generasjonene med pictorialister.

På 1880-tallet var linser og kamera mer enn gode nok til å skape en skarp og dokumentarisk gjengivelse av virkeligheten. Et godt eksempel er Knud Knudsen sine bilder fra Vestlandet.

09DAG_01-01-UBB-KK-1622-080
Foto: Knud Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen: 1889: Skjeggedalsfossen og Ringedalsvannet. Se nøye på den mektige Skjeggedalsfossen bakerste i bildet. Den røk med i industrialiseringen av Norge. 

Men kameraets linse har en egenskap som det menneskelige øyet ikke har.
Kameraet kan se mer eller mindre skarpt over hele billedvinkelen – mens det menneskelige øyet ikke ser skarpt mer enn en liten del av vår synsvinkel på 180 grader. Vi kompenserer for dette ved å konstant flytte blikket og vi opplever at vi ser skarpt over et mye større felt enn vi faktisk gjør.

Peter Henry Emerson ville at fotografiet skulle være naturalistisk. Tross at også datidens teknikk kunne levere gode og skarpe bilder søkte Emerson å gjeninnføre øyets «defekter» i sine bilder – bildet skulle være skarpt rundt hovedmotivet og deretter stadig mer uskarpt mot bildets periferi – slik vårt eget synsfelt virker.

«Before long, however, he became dissatisfied with rendering everything in sharp focus, considering that the undiscriminating emphasis it gave to all objects was unlike the way the human eye saw the world.»

2d9e7ea42025030192ecca03a807b4d930bd9cd1
Gathering Water-Lilies. Foto: Peter Henry Emerson, 1886

 

Dokumentasjon av naturen og vanlige folks harde liv i myrlandet langs østkysten av England var Emerson sitt fotografiske hovedprosjekt. Men til tross for denne interessen  var han ingen progressiv mann:

“Equality there can never be; the stern laws of heredity forbids that in utero. An anthropological aristocracy there must be; the struggle for existence and survival of the fittest declares it.”  

Jeg kan glede meg over Emerson sine nydelige bilder fra en svunnen tid. Hans sosiale og politiske teorier vekker ikke samme begeistring.

Limbo of Infants

Julekalender – 1. desember 2019.

Velkommen til Attentrettini og årets visuelle julekalender!!
Dessverre starter vi i år i utkanten av helvete.

Skjermbilde 2019-11-30 kl. 21.26.19

«The Limbo of Infants is.. (..)…described as an eternal state of natural joy, untempered by any sense of loss at how much greater their joy might have been had they been baptized»

Slik tenkte middelalderens katolske teologer at de udøpte barna, de som døde før de selv hadde syndet, men som ikke var løst fra arvesynden, kom til Limbo of Infants – utkanten av helvete.
Så sent som i 2007 utgav den katolske kirke et dokument med tittelen:

«The Hope of Salvation for Infants Who Die without Being Baptized»

I vår versjon av LIMBO er det intet håp om frelse eller minner fra barndommens endeløse naturlige glede.
Vårt LIMBO sender oss tilbake til den øde og livsfarlige stemningen i «The Road» av Cormac McCarthy – far og sønn på vandring i et post-akopalyptisk landskap. LIMBO tilfører ensomheten, lyset og lyden fra et evig radioaktivt helvete.
Men vakkert er det.
Og subtilt – bare lytt til lyden som nesten ikke er der.

Årets julekalender åpner med spillet LIMBO fra den danske spillprodusenten Playdead.

Arnt Jensen og hans stab brukte 6 år på å utvikle spillet. En liten gutt som vandrer alene i en mørk og ond verden. Han går ikke mange skritt før han står overfor et problem du som spiller må løse for ham. Det gjør du sjelden riktig på første forsøk. Og for hver feil du gjør lider han.
Spillet er ikke tom tidtrøyte. Det er en utfordring for din logikk, kreativitet og utholdenhet. Det er en prøvelse i frustrasjon og problemløsning.

Like mye som det er et spill er det også en vakker sorthvitt film med et uttrykk av gråtoner i overstråling, store blenderåpninger og soft fokus.
LIMBO sender oss tilbake til et «look» fra filmens barndom og for den konsekvente bruken av denne stilen gjennom hele spillet vant LIMBO prisen for «Excellence in Visual Art” på «2010 Game Developers Conference.»

Den lille guttens pinefulle vandring i spillet er i sannhet visuell kunst og makeløs cinematography. Og til stor frustrasjon og omsider mestringsglede for deg som spiller.

 

 

De hvite flekkene på kartet

Litt lengre enn et steinkast hjemmefra, men ikke veldig mye lengre, fant vi en hvit flekk på kartet. Ettersom det gikk en god og merket sti midt gjennom den hvite flekken på kartet er det kanskje litt mye å håpe på at jeg var det første mennesket som satte sin fot der. Men det var i det minste nytt og ukjent terreng for meg.

oktober_
Trærne som bærer barnåler fryder seg over at de som har pyntet seg med fargerike blader de siste ukene nå holder på å miste pynten. Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Det gjelder å ikke gå tur på nye steder for ofte. Landskap man aldri har sett før, innenfor avstanden av noen steinkast hjemmefra, er en knapp ressurs og må voktes nøye. En slik hvit flekk på ens eget kart er en skattekiste av opplevelser. Når du åpner kisten og øser ut av inntrykk du ikke har sett før, maleriske tjern, hjortetråkk, vannliljer og mystisk skog –  er det ingen vei tilbake. Din egen lille ekspedisjon i Nansen og Amundsen sine altfor store fotspor er en ikke-fornybar ressurs.

oktober_-2
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Øredøvende høstfarger i rødt, gult og oransje skriker om kapp under det som visstnok er høstens siste sol på en blå himmel. Eviggrønne planter med barnåler og det mer beskjedne teppet av lynghei som holder gråsteinen varm står taust med luen i hånden og ser på selvlysende og brautende trær med knallgule farger.
Alle skal med og i god sosialdemokratisk ånd konvertere vi det hele til sorthvitt – høsten skal være for de mange og ikke bare for de få.

oktober_-3
Foto: Ståle Grimen/attentrettini.com

Men vannliljene får særbehandling der de flyter på det kalde sorte vannet. De får skinne med fargene sine.

Havtåke i sommernatten

Aagotnes
Sommernatt juli 2019. Foto: Ståle Arild Grimen. 

Varme julidager kan etterfølges av at havtåken ruller inn over land. På kvelden kjenner man det kalde gufset fra fuktigheten på vei inn fra havet der tåken siger inn over svaberg og strender. Over myr, lynghei og åker. Inn blant husene og gatelyktene våre. Den ellers så lyse sommernatten forvandles til noe som egner seg godt til kulisser i en skrekkfilm.

De lyse nordiske sommernettene kalles ofte for «hvite netter».
Men når havtåken ruller inn blir natten blågrå og den blå tonen følger fuktigheten overalt hvor den slipper til. Lydene dempes og selve lyset som strømmer fra gatelykter og hus får form ved hjelp av alle de svevende dråpene i luften.

Her på våre breddegrader er det enda noen uker igjen med lyse sommernetter.
Og det er god grunn til å følge Aslaug Låstad Lygre (1910 – 1966) sin oppfordring  fra diktet «Vi skal ikkje sova» – å komme seg ut i sommernatten.
Etter at Geirr Tveitt satte tone til diktet har de fleste av oss lært å kjenne det som sangen: Vi skal ikkje sova bort sumarnatta.

Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sanatorium i Luster i Sogn med tuberkulose da hun skrev diktet. Omgitt av døende mennesker og den lyse sommernatten i fjellsiden over Sognefjorden er det lett å forstå melankolien hun har lagt i teksten.

Det nordiske lyset I

Det nordiske lyset er et begrep og et fenomen. Folk har skrevet doktorgrader om det. Her i ytterkanten av verden, et lite steinkast fra Nordpolen, har vi vårt eget særegne lys. Ofte med et overskudd av blått. En gang for lenge siden – vi er helt tilbake i det forrige årtusen – var jeg på et foredrag i regi av et billedbyrå. Mannen på podiet ba oss sette rosa filter foran på objektivene våre. Bildene våre hadde for mye av den kjølige blågrå tonen som preger det nordiske lyset. Det nordiske lyset passet ikke inn i billedbyråets rosenrøde verden.

hardangervidden
Nordisk lys på Hardangervidda. Juni 2019. Foto: Ståle Grimen

På vei over Hardangervidden i lyse nordiske juninetter. På himmelen er det straks midtsommer. På bakken er det stadig rikelig med vinter. Tåkedis driver sakte over vidden. Skydekket sprekker opp en liten stund og lyset som strømmer ned gir hullet i himmelen samme form som den smeltende isen på bakken. Isen speiler himmelen av og de gudfryktige kunne fort ha skrevet noen vers til en salme. For min del blir jeg styrket i troen på det særegne nordiske lyset.