Peter Henry Emerson

Julekalender – 2. desember 2019.

Kirurgen som la fra seg kniven og ble fotograf – Peter Henry Emerson

main-image
Gunner Working Up To Fowl. Foto: Peter Henry Emerson, 1886.

For et år siden presenterte vi Leonard Misonne her i julekalenderen vår. Misonne representerte den siste generasjon av pictoralistene – fotografene som for å gi sine bilder et malerisk og kunstnerisk uttrykk – valgte bort det skarpe og «fysisk korrekte» bilde.

Peter Henry Emerson var i den andre enden av denne tidslinjen. Han tilhørte de første generasjonene med pictorialister.

På 1880-tallet var linser og kamera mer enn gode nok til å skape en skarp og dokumentarisk gjengivelse av virkeligheten. Et godt eksempel er Knud Knudsen sine bilder fra Vestlandet.

09DAG_01-01-UBB-KK-1622-080
Foto: Knud Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen: 1889: Skjeggedalsfossen og Ringedalsvannet. Se nøye på den mektige Skjeggedalsfossen bakerste i bildet. Den røk med i industrialiseringen av Norge. 

Men kameraets linse har en egenskap som det menneskelige øyet ikke har.
Kameraet kan se mer eller mindre skarpt over hele billedvinkelen – mens det menneskelige øyet ikke ser skarpt mer enn en liten del av vår synsvinkel på 180 grader. Vi kompenserer for dette ved å konstant flytte blikket og vi opplever at vi ser skarpt over et mye større felt enn vi faktisk gjør.

Peter Henry Emerson ville at fotografiet skulle være naturalistisk. Tross at også datidens teknikk kunne levere gode og skarpe bilder søkte Emerson å gjeninnføre øyets «defekter» i sine bilder – bildet skulle være skarpt rundt hovedmotivet og deretter stadig mer uskarpt mot bildets periferi – slik vårt eget synsfelt virker.

«Before long, however, he became dissatisfied with rendering everything in sharp focus, considering that the undiscriminating emphasis it gave to all objects was unlike the way the human eye saw the world.»

2d9e7ea42025030192ecca03a807b4d930bd9cd1
Gathering Water-Lilies. Foto: Peter Henry Emerson, 1886

 

Dokumentasjon av naturen og vanlige folks harde liv i myrlandet langs østkysten av England var Emerson sitt fotografiske hovedprosjekt. Men til tross for denne interessen  var han ingen progressiv mann:

“Equality there can never be; the stern laws of heredity forbids that in utero. An anthropological aristocracy there must be; the struggle for existence and survival of the fittest declares it.”  

Jeg kan glede meg over Emerson sine nydelige bilder fra en svunnen tid. Hans sosiale og politiske teorier vekker ikke samme begeistring.

Limbo of Infants

Julekalender – 1. desember 2019.

Velkommen til Attentrettini og årets visuelle julekalender!!
Dessverre starter vi i år i utkanten av helvete.

Skjermbilde 2019-11-30 kl. 21.26.19

«The Limbo of Infants is.. (..)…described as an eternal state of natural joy, untempered by any sense of loss at how much greater their joy might have been had they been baptized»

Slik tenkte middelalderens katolske teologer at de udøpte barna, de som døde før de selv hadde syndet, men som ikke var løst fra arvesynden, kom til Limbo of Infants – utkanten av helvete.
Så sent som i 2007 utgav den katolske kirke et dokument med tittelen:

«The Hope of Salvation for Infants Who Die without Being Baptized»

I vår versjon av LIMBO er det intet håp om frelse eller minner fra barndommens endeløse naturlige glede.
Vårt LIMBO sender oss tilbake til den øde og livsfarlige stemningen i «The Road» av Cormac McCarthy – far og sønn på vandring i et post-akopalyptisk landskap. LIMBO tilfører ensomheten, lyset og lyden fra et evig radioaktivt helvete.
Men vakkert er det.
Og subtilt – bare lytt til lyden som nesten ikke er der.

Årets julekalender åpner med spillet LIMBO fra den danske spillprodusenten Playdead.

Arnt Jensen og hans stab brukte 6 år på å utvikle spillet. En liten gutt som vandrer alene i en mørk og ond verden. Han går ikke mange skritt før han står overfor et problem du som spiller må løse for ham. Det gjør du sjelden riktig på første forsøk. Og for hver feil du gjør lider han.
Spillet er ikke tom tidtrøyte. Det er en utfordring for din logikk, kreativitet og utholdenhet. Det er en prøvelse i frustrasjon og problemløsning.

Like mye som det er et spill er det også en vakker sorthvitt film med et uttrykk av gråtoner i overstråling, store blenderåpninger og soft fokus.
LIMBO sender oss tilbake til et «look» fra filmens barndom og for den konsekvente bruken av denne stilen gjennom hele spillet vant LIMBO prisen for «Excellence in Visual Art” på «2010 Game Developers Conference.»

Den lille guttens pinefulle vandring i spillet er i sannhet visuell kunst og makeløs cinematography. Og til stor frustrasjon og omsider mestringsglede for deg som spiller.