Spontane skystudier

skystudier 3
Skystudie I. Foto: Ståle Grimen, 1839. 

Alle ekte landskapsmalere gjør skystudier.
I et landskapsmaleri er himmelen er kritisk element. Himmelen er en selvfølgelig, allestedsnærværende og svært betydelig del av naturen – man slipper sjelden unna himmelen.

Nordisk eller nord-europeisk himmel er et begrep. Flotte sommerdager med store hvite haugskyer som dekorere det som ellers ville blitt en tom blå flate i bildet. Og verre blir det nesten ikke for landskapsmaleren eller fotografen. Du har funnet et flott motiv, men den alltid like upraktiske horisonten legger seg som en rett strek på tvers av motivet ditt og svevende over den flotte scenen har du en blekblå himmel uten et snev av dekorasjon og form.  En fin dag for de som er på tur eller steller i hagen – et mareritt for fotografen. Landskapsmalerne løste dette problemet med hukommelsen og en fri pensel. Eiendomsmeglere løser problemet med Photoshop.

Landskapsmalerne bruker altså mye tid på å mestre himmelen – de maler små og store lerret med studier av skyene for å perfeksjonere sin kunst.

«Som et bilde på uendeligheten setter himmelen et inntrengende og mektig preg på hele landskapet den hvelver seg over, ja, den befester seg endog som landskapets mest praktfulle og uunværlige del.»

Carl Gustav Carus

Men så begynte det å falle folk ut av skyene.

skystudier 4
Skystudie II. Foto: Ståle Grimen, 1839. 

De hadde heldigvis fallskjermer.

Nå var ikke vi samlet på isen på dette øde fjellvannet i Nord-Norge for å gjøre skystudier. Vi var der heller ikke for å fotografere med intensjon – skape bilder med en klar og bevisst tanke bak.

«A photograph without intention behind it won’t convey any importance to the viewers either. It might be as beautiful as anything in the world, but we still won’t stay with it for more than a glimpse of time and we won’t remember it if it doesn’t reveal the photographer behind it. A writer without anything to say in his novel, a filmmaker without a story in her movie or a musician without passionate songs, aren’t going to spellbind their audience and will all soon be forgotten. In the end nobody is going to care about their work. So it is with photography and photographers. A photographer who has no intention with his or her photography will most likely bore the viewers—no matter how technical brilliant the work is or how beautiful the composition is. Intention is what brings uniqueness and substance to a photograph.»


Otto Von Munchow, min utheving.

Vi var kommet til det øde fjellvannet for å borre i isen og helt uten en dypere fotografisk intensjon. Men over oss var himmelen full av dansende fallskjermjegere i livsglad lek og hard trening. Som fotograf må man må gripe dagen. Intensjon eller ikke.

skystudier 1
Skystudie III. Foto: Ståle Grimen, 1839.

Intensjon?
Det store evige rommet. De små figurene i landskapet. Kanskje en fortelling om friheten man har i de minuttene man kan peke nese til døden og kose seg med gravitasjonen.
En historie om dansende lek mellom himmel og jord – en alvorlig lek sammen med en fullstendig kompromissløs tyngdekraft.
Mellom himmel og jord har de en liten stund et rom hvor det er stor frihet og ingen angrefrist for feil.
Kanskje fortellingen er den veldige kontrasten mellom den kjedelige og hverdagslige grå himmelen på den ene siden – og dramatikken som underforstått bor i de små figurene under skjermene – på den andre siden.

skystudier 2
Skystudie IV. Foto: Ståle Grimen,1839

Over fjellet i natt og tåke

1839copyright staale Grimen
Svartediket. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

I Bergen, i februar, er det ikke så vanskelig å finne natt og tåke. Man trenger egentlig bare å gå ut døren – så er man brått omspunnet av både natt, tåke og gjerne litt regn, eller kanskje litt mye regn. Hvis man er ute etter å holde kroppen i form kan du også oppsøke noen dryge motbakker. Og vips – så har du en kveldstur over byfjellene i Bergen.
Blir motbakkene riktige leie har du som fotograf er trumfkort i ermet. Du bare finner fram kamera og stativ – og tar så lang pause som kunsten krever.
Med skumringen på vei inn blir det trolsk stemning langs Svartediket og nede i de dype skyggene i vannet aner man hvor navnet kommer fra.

1839copyright staale Grimen-2
Regn og bjørketrær. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

Det har regnet i hele dag – og ikke så rent lite av regnet henger malerisk igjen på trærne. Et lite vindpust nå og vannet fortsetter reisen mot havet. Men akkurat nå er det vindstille  og alt regnet som henger der skinner og funkler i det siste lyset fra himmelen.  Mot skogen og fjellsidenes mørke bakgrunn får dråpene en ekstra dekorativ kraft hentet fra dagens siste lys.

1839copyright staale Grimen-3
Tarlebøvannet. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

Oppe ved Tarlebøvannet har natten tatt over og bare de aller siste strøk av dagslys henger igjen noen få minutter til. Akkurat nok lys til å ane isen ute på vannet og elven som strømmer ned på den andre siden.
Vinternatt på byfjellene er noe helt annet enn «Vinternatt i Rondane«. Vinternatten i Rondane er blå og isende kald. De siste restene av dagslys i det bildet er ikke grå reflekser fra fra tåken og vannspeilet – men blåhvite høylys langs flankene av mektige fjell.  Som om ikke det var nok får motivet drahjelp fra resten av galaksen med blanke stjerner som ønsker oss velkommen inn i vinternatten.
Slike tanker kan man få mens man pakker kameraet inn i medbrakt regntøy – mens duskregnet etter beste evne forsøker å hilse elektronikken velkommen til vinternatt på vestlandet anno 2019.

mast frame
Masten på Rundemannen. Foto: Ståle Grimen – attentrettini.com

To røde øyne stirrer ut av skyene. Det som i all enkelhet er ment som sikkerhet for dem som sitter bak spakene i flyvende maskiner ser nå ut som om det er rømt fra en skrekkfilm. Fobier får drahjelp fra mørket, stillheten, fjellets ensomhet og formene der inne i skyggen og tåken – former man ikke helt ser hva er – men var det ikke slik at det beveget seg……?
Det er best å la frykten for mørket fare. Om en liten stund kommer vi over fjellet og begynner turen ned på andre siden. Natten blir ikke borte med det første – men vi kommer ut av tåken og har gleden av fugleperspektiv på byens lys.

En grå labyrint av tåke i Skagerak

Vi kom seilende ut av Kolbein Falkeid sitt «På Natthavet». Hvis noen hadde sett oss hadde de moret seg godt over båten: Color Line. Ingen farger å oppleve i mils omkrets.
Men det var nok ingen som så oss andre steder enn på radaren.
Tåke og vindstille. Sikkert et mareritt for styrmenn og seilskuter i uminnelige tider.
Perfekt for den minimalistiske fotografen. En farge. Punktum. Heldigvis kom det et fyr med lys ut av gråskapen. Til lettelse for styrmannen og et fokalpunkt for fotografen.

sjoreisen copyright ståle Grimen
Skagerak I – foto: Ståle Arild Grimen

«Riding the waves and the storm is upon us
The winds lash the sails but the ropes keep them tight
Off in the distance a dark cloud approaching
None could imagine what there was to come»

fra Iron Maiden, The Talisman. 

Vel, så ille var det nok ikke. Ikke hadde vi seil heller. Og ute ved horisonten gikk skillet mellom det mørke havet og den lysere morgenhimmelen i øst. Men ikke stormskyer.  Noen spede forsøk fra skydekket på å slippe gjennom solen – en gang til våren kanskje.

sjoreisen copyright ståle Grimen-2
Skagerak II – foto: Ståle Arild Grimen

Ut av gråskapen kom fugler seilende. De tenkte vel det samme om oss. Seilende over havet på en evig jakt etter mat. Det gjorde de for tusen år siden og det vil de gjøre om nye ti tusen år. Vi for vår del kunne spise en overmektig frokost i salongen på Color Line.
Neste gang tar jeg med meg noen reker fra frokosten og kaster til fuglene. En vennlig handling håper jeg. Ikke at fuglene har bedt om det altså. De synes ikke synd på seg selv.

Self-Pity

I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop frozen dead from a bough
without ever having felt sorry for itself.
av David Herbert Lawrence
sjoreisen copyright ståle Grimen-3
Skagerak III – foto: Ståle Arild Grimen

 

4 timer i Kiel

Kiel
Foto: Ståle Arild Grimen

Things to do in Denver when you’re dead. 
Det er tittelen på en film fra 1995 – og jeg må innrømme at tittelen virket beskrivende mens jeg vandret gatelangs i søvnige Kiel. I 4 timer ligger Color Line sin ferje i Kiel før returen til Norge. I disse timen forsøkte jeg forsøkte å fange byen med kamera.

Som byer flest en regntung, disig og grå dag i februar var Kiel ikke noe fruktfat av visuelle opplevelser. Hvert eneste bilde man vil ta må man leter etter. Det er en jakt etter gull blant veldig mye gråstein. Bokstavlig talt.
Samtidig kommer man ikke unna vissheten om at ett eller annet sted i Kiel – akkurat mens man går der krumbøyd mot regnet – så utspiller verdens beste bilde seg. Det gjelder bare å finne det.

Klokka ble halv to – og et kvarter før stengetid måtte vi komme oss ombord på skipet igjen før det la fra kai. Dessverre uten verdens beste bilde på minnebrikken. Ikke en gang verdens nest beste bilde hadde jeg greid å få eksponert.
Men kreativitet er visstnok akkurat som å trene. Man må gjøre det ofte for å bli bedre. Og denne onsdagen hadde jeg hatt en god fotografisk treningsøkt på fire timer.

Ved havnen i Kiel ligger et stort og veldig moderne kontorbygg. Glass, stål og betong. Veldig mye glass – sikkert til stor frustrasjon for de som jobber på innsiden. For meg ble det et av dagens motiver. En ting å gjøre med kamera i Kiel i stedt for å være død.

Empty Sky Memorial

NY memorial
Empty Sky Memorial, New Jersey. Foto: Ståle Arild Grimen

Oppdrag New York – del IV. 
Da er vi ved veis ende for New York for denne gang. Fire bilder fra en tur i påsken 2015, bilder som jeg hadde på en bortkommen og heldigvis gjenfunnet harddisk.

Empty Sky Memorial er to steinvegger som peker mot Ground Zero. Det var her folk samlet seg septemberdagen i 2001 – for å se, for å samles og for å hjelpe til etter beste evne. Veggene bærer navnene til de 749 New Jersey-innbyggerne som mistet livet i terrorangrepet.

Et stykke foran meg i denne korridoren av minner går en mann. Etter en liten stund stopper han og legger hånden på veggen ved navnet til noen som det ser ut som han kjenner. Han står der ganske lenge før han går videre.

Et av de sterkeste og mest kjente bildene fra angrepet på World Trade Center er «Falling Man» av Richard Drew. Det er et bilde uten drama, nesten et stillferdig bilde – men et bilde fullt av gru og av skrekk.

Et av de vesentligste poeng med å fotografere – ta bilder – er å fortelle en historie uten å bruke tusen ord. Men det forhindrer ikke at et bilde kan lede til mye mer enn tusen ord. For polske Wislawa Szymborska ledet bildet av den fallende mannen fram til et dikt på 90 ord.


«Photograph from september 11»

BY WISŁAWA SZYMBORSKA – 
TRANSLATED BY CLARE CAVANAGH
They jumped from the burning floors—
one, two, a few more,
higher, lower.
The photograph halted them in life,
and now keeps them
above the earth toward the earth.
Each is still complete,
with a particular face
and blood well hidden.
There’s enough time
for hair to come loose,
for keys and coins
to fall from pockets.
They’re still within the air’s reach,
within the compass of places
that have just now opened.
I can do only two things for them—
describe this flight
and not add a last line.

Sunset over Manhattan og Wall Street

new york sunset
Solnedgang over New York. Foto: Ståle Arild Grimen. 

Oppdrag New York – del III.
Nedre del av Manhattan i solnedgang. Ikke elg, men World Trade Center i solnedgang.
I dette landskapet av glass, stål og betong ligger også et av verdens maktsentrum. Ved foten av disse høyhusene finner vi Wall Street – en beskjeden gate i seg selv, men en høyborg for amerikansk og internasjonal økonomi. Her kan du finne mennesker som har mer makt i livet ditt enn du har selv – her kan du finne et styrerom som med pennestrøk kan forandre livet ditt og forandrer livet til titusenvis og hundretusenvis av andre mennesker.
Men gjør du det riktig godt på Wall Street kan du kanskje beundre solnedgangen fra en leilighet i en av de øverste etasjene på nedre Manhattan.

Bildet er tatt en kveld tidlig i april i 2015 – før det nye Freedom Tower (det høyeste på bildet) åpnet. Det er strengt tatt ikke ett bilde, men tre bilder som er satt sammen med Adobe Lightroom Classic CC sin utmerkede panoramafunksjon.
Når bildene er impotert inn i Lightroom gjør jeg ikke annen redigering enn å korrigere objektivfortegninger. Deretter blir bildene tatt over i Photoshop og bearbeidet for kontrast med en metode som består av fem forskjellige lag og filter. Målet er et sterkere bilde – men uten teatralsk overredigering.

Sist fant jeg et dikt for soloppgang i New York. Når det finnes et dikt for soloppgang over New York så tenkte jeg det sikkert fantes et dikt for New York-solnedgang også. Det gjorde det selvfølgelig:

Poem for a Summer Sunset

On the first day of summer
I saw a red beach-ball sun
jammed between the buildings
as it set in the distant west.

It was as if the children of the day,
finished with their play,
abandoned their bright toy
to the approaching night.

One month later, déjà vu;
pedestrians collected
to catch the view
of sun, perfectly aligned
with city’s east-west grid.

Latter-day worshipers
incongruously arranged in crosswalks,
contemplating, picture-taking a phenomenon
that unfolds but twice a year.

They are the event
as much as the sun
that’s almost set.

Av Dennis R. Hawkins

Morgengry over New York

new york dawn

Oppdrag New York – del II.
En av fordelen med å reise til New York fra Norge er tidsforskjellen. Når kroppen synes det er på tide å stå opp er det fremdeles veldig tidlig morgen i verdensbyen. Du har spist frokost, er klar og opplagt for verden før de fleste i millionbyen har kommet seg ut av sengen. Du kan sitte ved det store vinduet i Jersey City og se det først lyset komme over skyskraperne og se himmelen speile seg i Hudsonelven.

Det er en mektig millionby – så selvfølgelig er det noen som har skrevet dikt om morgenstund i New York. Claude McKay har skrevet dikt om morgengry i «the mighty city» – en morgenstund  som kanskje ikke har gull-i-munn.
Men jeg tror jeg forstår hva dikteren forsøker å si – jeg huske tilbake til en tidlig morgen i øde gater på vei for å finne en minibank og frokost. De hadde både bank, butikk og ikke minst en frokostkafe med varm mat og speilegg. Men det jeg husker best var den grusome kulden og kalde vinden som gikk gjennom marg og bein:

The Dawn! The Dawn! The crimson-tinted, comes
Out of the low still skies, over the hills,
Manhattan’s roofs and spires and cheerless domes!
The Dawn! My spirit to its spirit thrills.
Almost the mighty city is asleep,
No pushing crowd, no tramping, tramping feet.
But here and there a few cars groaning creep
Along, above, and underneath the street,
Bearing their strangely-ghostly burdens by,
The women and the men of garish nights,
Their eyes wine-weakened and their clothes awry,
Grotesques beneath the strong electric lights.
The shadows wane. The Dawn comes to New York.
And I go darkly-rebel to my work.

Claude McKay