Snøstorm i New York. Januar 2016. Foto: Bastiaan Woudt
«Photography is the Eldorado of the self-taught»
Bastiaan Woudt er selvlært fotograf. Det har ikke hindret ham i å bli en mester. Jeg har fulgt ham en stund på instagram. Lagt merke til en gjennomgående stil. Et håndverk som er lett å kjenne igjen.
I jakten på god fotohistorie så jeg først bildet – og tenkte at det sikket stammet fra 1930-tallet eller deromkring. Men det gjorde det altså ikke. Det er en moderne snøstorm i New York – fra 2016. Tung vinter i en millionby og millionbyen står i sju steiner.
Dernest så jeg navnet på fotografen og ble liksom litt glad for å treffe igjen en gammel bekjent.
Fotografi er et eldorado for den selvlærte. Bastiaan Woudt startet for 5 år siden. Det er en imponerende kort tid til å utvikle en egen og tydelig stil. Stilen er klassiske og ikke moteriktige. Den selvlærte fotografen kan lett falle for fristelsen til å løpe etter alle andre og kopiere det som er populært og trendy. Men Bastiaan Woudt har gått sin egen vei – valgt vekk siste forvirrede skrik og laget noe som er enkelt og tidløst.
Det var ikke lett å bli kjent med ungarske Erno Vadas.
Født i 1899. Døde i 1962. En kort artikkel på Wikipedia oversatt ved hjelp av Google translate fra ungarsk .
Han satt i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Etter krigen arbeidet han blant annet som journalist.
Wikipedia sier at han gjorde suksess med sine romantiske og idylliske bilder.
Men spør du meg er det bildene av den harde øst-europeiske industrien som sitter som et skudd. Kull og stål. Tog, fabrikker og røyk.
Marketa Luskacova ble født i Prag i 1944.
Etter den sovjetiske innmarsjen i Tjekkoslovakia i 1968 flyktet hun til vesten i 1975.
Men lenge før hun forlot hjemlandet hadde hun rukket å ta noen av sine sterkeste bilder.
Hun arbeidet med sitt kamera blant de fattige, sterkt religiøse og tradisjonelle bøndene i fjellene i det som senere ble Slovakia. Hun dokumenterte deres liv og de religiøse skikkene som preget kulturen.
Det er fra disse seriene med bilder møtet med den sovende mannen er hentet. Serien referer til pilgrimer – og i sommermånedene på 1960-tallet besøkte Luskacova fjellområdene i Slovakia og møtte blant annet de mange pilegrimer som dro dit for sin religion.
Er mannen en sovende pilegrim?
Det er i hvertfall et fantastisk bilde gjort av en fotograf med stor kjærlighet for sine motiver og menneskene hun fotograferte. Pilegrimen er for alltid udødeliggjort.
Arnold Odermatt var hverken profesjonell fotograf eller kjent kunstner. Bare en veldig grundig politimann som i det sveitsiske trafikkpolitiet samlet bevis etter trafikkulykker. Etterhvert tok han to sett med bilder – ett til den offisielle rapporten og ett til sitt eget fotografiske prosjekt.
Bildene hans fikk med tiden både kult- og kunst-status.
Det var fotografier, visuelle arbeider – ikke vedlegg til en rapport.
En smadret bil fotografert som om den stod utstilt i en park.
Et dokument fra en hendelse til et forsikringsselskap – men også et bilde som nøye er komponert og balansert med tilskuerne som ser på og formen på landskapet rundt tatt med i betraktningen.
Foto: Arnold Odermatt
Arnold Odermann var kunstner uten å selv vite om det.
I 50 år var han trafikkpolitimannen og hobbyfotografen som sirlig lagret sine ti-tusentalls bilder på loftet.
I 1990 fant hans sønn, som da selv var blitt filmregissør, farens bilder
Sønnen valgte ut bildene fra det rikholdige arkivet, fikk dem publisert i en bok og i årene som fulgte fikk Odermann sine fotografier stadig økene anerkjennelse. Tre bøker ble utgitt og bildene har vært utstilt mange steder i Europa og USA.
I sannhet «art by accident»
Et bilde som sier mer enn 1000 ord om en skjebnesvanger dag i oktober 1930. R101 styrtet i Frankrike.
«She’s the biggest vessel built by man, a giant of the skies For all you unbelievers, the Titanic fits inside Drum roll tight, her canvas skin, silvered in the sun Never tested with the fury, with the beating yet to come»
I et imperium hvor solen aldri går ned er det nyttig å finne en annen reisemåte enn skip som må krysse rundt store kontinenter eller fly som stadig må lande for å fylle tanken.
R101 var svaret på denne utfordringen. Det britiske luftskipet som skulle seile fra England til India – på tvers av imperiet, på 5 dager.
Den 5. oktober 1930 la skipet avgårde mot India. Ombord var den britiske ministeren som stod bak prosjektet, Lord Thomson. Luftskipet var nettopp bygget om og forlenget. Men de nødvendige tester for å sikre at skipet var ordentlig flyvedyktig ble aldri fullført før R101 la avgårde på flyturen mot India.
R101 flyr over London i 1929
Etter kryssingen av den engelsk kanal begynte skipet å miste høyde og styrtet til slutt i et høydedrag mellom kanalen og Paris. Umiddelbart etter kollisjonen med bakken oppsto en eksplosjonsartet brann – godt hjulpet av fartøyets hydrogenballonger.
«Now a shadow on a hill, the angel of the east The empire of the clouds may rest in peace And in a country churchyard, laid head to the mast Eight and forty souls, who came to die in France…»
48 mennesker mistet livet i tragedien. Jeg kjenner dessverre ikke fotografene som er mesterne bak bildene som lar oss lære av – og om historien.
Men også denne gang var det våre venner i bransjen for tungmetall som satte meg på sporet av historien og de sterke bildene – Iron Maiden og deres lengste sang noensinne:
Empire of the Clouds fra albumet Book of Souls, 2015. De engelske tekstlinjene over er utdrag fra denne sangen.
Jeg håper Al Brydon lever i beste velgående. Jeg har ikke hørt noe annet.
Han er en av mine favoritter på Instagram.
Al Brydon har en spesiell evne til å skape spennende bilder ut av det grå, triste og kjedelige.
Nå holder han på å lansere en ny bok.
Han har besøkt kirkegårder og studert livet (!!) der. Besøkende som kommer og går. Nye og vakre graver – og de gravene som ikke blir besøkt. De som er slitt og falmet og i ferd med å lide samme skjebne som menneskene som ligger begravd under dem.
Og han har fotografert søppelkurvene på gravplassen.
Der hvor blomstene havner.
Der hvor blomstene havner når de har utspilt sin rolle, formidlet sine minner, sorg og savn. Der hvor blomstene starter sin egen gravferd – av jord er de kommet og til jord skal de bli.
Det er kanskje ikke en bok å legge under juletreet – hverken i år eller senere.
Men vakker er den – boken fra blomstenes egen kirkegård.
Julekalenderen – 6. og 7. desember 2019, et døgnoverskridende julekalender innlegg.
Landskapet rundt Paschendale, 1917. Foto. Wikipedia.
«On his dying words he prays Tell the world of Paschendale»
Året 844 er første gang vi finner Paschendale, den lille belgiske byen, omtalt i historiebøkene.
Om de bare visste vite hva de hadde i vente.
I et luftfoto, tatt mer enn 1000 år senere, i 1917, er den lille byen borte – jevnet med jorden av første verdenskrig.
Mange år senere, men slett ikke tusen år, i 1957, blir Adrian Smith født i England, langt fra Belgia og Pascendale.
I november 1980 erstatter Adrian Smith den ene av de to gitaristene i det britiske heavy metal bandet Iron Maiden. Og i følge musikkskribent Torgrim Øyre etablerer hans seg etterhvert som gruppens melodiøse alibi.
I 2002 setter Adrian Smith seg ned, omgitt av bøker om den første verdenskrig, og bestemmer seg for å skrive historien om Paschendale – på sin måte. Adrian Smith skriver musikken, bassist og bandets oppmann og nestor, Steve Harris, skriver teksten.
I september 2003 kommer albumet «Dance of Death» ut – med låta «Paschendale« som albumets nest lengste sang på 8 minutter og 27 sekunder.
For noen år siden ble sangen kåret til Iron Maiden sin nest best låt gjennom tidene av et musikkmagasin.
Med 16 studioalbum og over 100 millioner solgte plater siden 1975 sier det litt.
Eller som The Guardian skriver (da de rett nok kåret sangen til bandest åttende beste) «Inspired by the Battle of Passchendaele in the first world war, Smith’s most significant contribution to 2003’s Dance of Death album once again proved how skilled Maiden are at writing songs about war without descending into mawkish sentiment or witless Boy’s Own bravado. Deceptively complex and yet imbued with a genuinely affecting emotional oomph, Paschendale became the centrepiece of the band’s Dance of Death live show; its explosive gait and elegant orchestral backdrop make it one of Maiden’s most vigorously cinematic moments. Heavy metal with a big heart and exquisite clarity of vision.»
Slaget om Paschendale startet 31. juli 1917. Det varte i 16 uker.
«Many soldiers eighteen years Drown in mud, no more tears «
Et landskap fylt til randen med krater etter artillerinedslag og et nådeløst evigvarende regn forvandlet slagmarken til en konsistens som mest lignet grøt. De som ikke ble skutt druknet i gjørmen.
Da offensiven ble avblåst i november 1917 hadde de allierte vunnet slaget – og den tyske hæren hadde trukket seg tilbake.
Paschendale som by eksisterte ikke lengre.
«I stand my ground for the very last time Gun is ready as I stand in line Nervous wait for the whistle to blow Rush of blood and over we go»
Minst 487 000 døde soldater lå igjen på slagmarken.
Minst. Beregningene er omstridt og andre anslag har passert 800.000 tapte liv.
Den britiske statsministeren David Lloyd George skrev i 1938 i sine memoarer: »Passchendaele was indeed one of the greatest disasters of the war … No soldier of any intelligence now defends this senseless campaign …
«Swear I heard the angels cry
Pray to god no more may die
So that people know the truth
Tell the tale of Paschendale»
Det er formaningen fra John Free.
Ta færre bilder og ikke gjør det lett for deg selv.
Å fotografere mennesker og situasjoner på gaten er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Komme seg tett på folk og fange et øyeblikk som både er en god historie og et godt fotografi.
Det er blant annet dette John Free har gjort til sin levebrød og livsoppgave.
Bli bedre kjent med denne amerikanske fotografen i Ted Forbes sin utmerkede video på Youtube.
Jeg vet ingen ting om Fabio Manzi.
Jeg tror han er italiensk.
Han har 3 682 bilder ute på instagram.
Jeg har fulgt ham i et års tid nå. Kanskje litt mer. Han har en av de vakreste billedstrømmene på instagram.
Bildene er enkle, dunkle og stemningsfulle. I hans verden ser det ut som om det alltid er natt og regnvær. Innimellom er det sterke, men harmoniske farger.
Det er av og til mennesker i bildene hans – men ingen portretter.
Ingen mennesker som er påtrengende tilstede i bildet. De er oftest figurer i et landskap – en skygge som haster forbi.
Fabio Manzi ser ut til å ha funnet sitt uttrykk og han øver seg ofte på det.
Ta en tur og besøk hans stilsikre og regntunge verden.
Bli inspirert til å utvikle din egen stil og lete etter ditt eget uttrykk.
Estern part of the Brooks Range, Alaska, USA. Foto. Sebastiao Salgado.
Det var lørdag i Stocholm og kort tid til flyet gikk hjem til Oslo.
Vi hastet gjennom gatene for å rekke flyet – samtidig kunne vi ikke unngå å legge merke til det stadig tyngre oppbudet av politi som så ut som om de ruster seg til et møte med nynazister eller fotballsupportere i dårlig humør.
Jeg hadde nettopp holdt boka Genesis i hendene inne på galleriet, Fotografiska, i Stockholm. Bladd i boken og sett på bildene. Men etter å ha tilbrakt flere timer med de originale bildene til Sebastiao Salgado presentert på galleriveggen – fremsto boken dessverre som mer enn en blek kopi av bildene i galleriet.
Eller som Fred Ritchin beskrev det:
«The former economist invokes a poetic sense of struggles so profound that, in large, moody prints, the forces of light and darkness, of life and death, are summoned in scenes reminiscent at times of the most dramatic Judeo-Christian symbolism»
Det tok fem år fra jeg så utstillingen til jeg maktet å åpne boken og bildene der kunne stå på egne ben.
Sebastio Salgado er nok en av verdens fremste fotografer. Han har reist over hele kloden og dokumentert krig, flukt, forferdelige arbeidsforhold og sult.
Han har blitt klandret for å gjøre det grusomme og ondskapsfulle estetisk i sine bilder.
De fleste av oss ville vært innlagt med Posttraumatisk Stress Syndrom om vi hadde sett og opplevd bare en brøkdel av all den djevelskap som har gått gjennom Salgado sitt kamera.
Og Salgado selv fikk etterhvert nok han også. Så han vendte seg mot naturen – slik den opprinnelig er skapt. Slik vi kan møte naturen de steder i verden hvor den fremdeles ligger uberørt av mennesker – slik den har lagt siden skapelsen, genesis.
Med sin evne til fotografisk journalistikk har han gitt oss et solid dokument om jordas uberørte natur – mens den enda er der.
Attentrettini 
