Julekalenderen 19. desember 2019.

Nå om dagen er det mange som gleder seg til jul. Både store og små. Noen gleder seg til at solen snur. Andre håper vinteren snart kommer på ordentlig. Atter andre gleder seg til våren kommer. Jeg håper at alle i det minste har noe å glede seg til.

Og noen av oss gleder oss til den månedlige videoen fra Street Level Photography.
Italienske Stefano Maraschio driver instagramkontoen & facebook-gruppen & facebook-siden og Youtube-kanalen – Street Level Photography.

Facebookgruppen har nesten 40 000 medlemmer spredt over hele koden. Du kan legge inn ett bilde om dagen. Hver dag velger Stefano ut det beste bildet for publisering på Facebook -siden. Hver måned velger han ut de beste bildene fra måneden og publiserer dem på sin Youtube- kanal. Hvert år velger han ut de 60 beste bildene fra året og deler dem som film.

Det er mange gode fotografer spredt over hele verden som hver dag og hver måned håper at akkurat deres bilde har blitt plukket ut i denne «vandreutstillingen» på sosiale media.

Det handler om gatefoto. Ikke naturbilder, ikke landskap, ikke dyr, ikke interiør, ikke nyheter og ikke sport. Men om bilder tatt på gaten, i byen – der hvor mennesker er samlet. Bilder som fanger en situasjon, et øyeblikk, en hendelse, en stemning, en kontrast eller et mønster som forteller noe om menneskers liv i det urbane miljøet.

Videoen med de beste bildene fra november er nettopp kommet ut. Og snart kommer filmen med de beste bildene fra hele året som har gått. Det er julaften og 17. mai og veldig mye fotografiske livsglede på en gang. Noe å glede seg til hver måned.

 

Julekalenderen 18. desember 2019

I gamle dager, når man hadde film i kamraet, fulgte det med en liten guide for riktig eksponering når man kjøpte en rull med film. Enkle symboler forklarte riktig blender og lukker for forskjellige lysforhold – sol eller skygge.
Gjertrude Blom brydde seg ikke om det fotografiske håndverket – hun bare fulgte instruksjonene på filmpakken.

Gertrude Blom så ikke på seg selv som fotograf. Hun var en politisk aktivist som rømte fra Nazi-Tyskland til Mexico da andre verdenskrig begynte å bre seg utover Europa.
I Mexico ble hun etterhvert en aktivist for å bevare viktige deler av landets regnskog, og dokumentere kulturen til det siste Maya-folket som i liten grad var påvirket av spanjolene som tok seg inn i landet på 1500-tallet.

Bildet av den unge gutten fra Maya-folket Lacandon, gutten som sitter inntullet i teppet med de triste øynene,  bærer forsidene av boken «Bearing Witness«.  Maya-folket Lacandon slo tilbake de spanske erobrerne og de kristne misjonærene og bevarte sin uavhengighet i århundrene som fulgte. Helt til landløse bønder i stor skala gikk løs på hjemmet deres – regnskogen sør i Mexico.
I boka har Gjerturde Blom fått hjelp til å samle de beste bildene av et arbeid på mer enn 30 000 bilder over 40 år.

Julekalenderen 17. desember 2019.

«Photography is the Eldorado of the self-taught»

Bastiaan Woudt er selvlært fotograf. Det har ikke hindret ham i å bli en mester. Jeg har fulgt ham en stund på instagram. Lagt merke til en gjennomgående stil. Et håndverk som er lett å kjenne igjen.

I jakten på god fotohistorie så jeg først bildet – og tenkte at det sikket stammet fra 1930-tallet eller deromkring. Men det gjorde det altså ikke. Det er en moderne snøstorm i New York – fra 2016. Tung vinter i en millionby og millionbyen står i sju steiner.

Dernest så jeg navnet på fotografen og ble liksom litt glad for å treffe igjen en gammel bekjent.

Fotografi er et eldorado for den selvlærte.
Bastiaan Woudt startet for 5 år siden. Det er en imponerende kort tid til å utvikle en egen og tydelig stil. Stilen er klassiske og ikke moteriktige. Den selvlærte fotografen kan lett falle for fristelsen til å løpe etter alle andre og kopiere det som er populært og trendy. Men Bastiaan Woudt har gått sin egen vei – valgt vekk siste forvirrede skrik og laget noe som er enkelt og tidløst.

 

Julekalenderen 16. desember 2019

Det var ikke lett å bli kjent med ungarske Erno Vadas. 
Født i 1899. Døde i 1962. En kort artikkel på Wikipedia oversatt ved hjelp av Google translate fra ungarsk .
Han satt i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Etter krigen arbeidet han blant annet som journalist.
Wikipedia sier at han gjorde suksess med sine romantiske og idylliske bilder.
Men spør du meg er det bildene av den harde øst-europeiske industrien som sitter som et skudd. Kull og stål. Tog, fabrikker og røyk.

 

Julekalenderen 15. desember 2019.

«In the Czech language, the verb to photograph means to immortalise. When I came to Britain in 1975, I was shocked to learn that in English, the equivalent is to shoot. Even after 37 years here, I find that notion fairly foreign»

Marketa Luskacova ble født i Prag i 1944.
Etter den sovjetiske innmarsjen i Tjekkoslovakia i 1968 flyktet hun til vesten i 1975.
Men lenge før hun forlot hjemlandet hadde hun rukket å ta noen av sine sterkeste bilder.
Hun arbeidet med sitt kamera blant de fattige, sterkt religiøse og tradisjonelle bøndene i fjellene i det som senere ble Slovakia. Hun dokumenterte deres liv og de religiøse skikkene som preget kulturen.
Det er fra disse seriene med bilder møtet med den sovende mannen er hentet. Serien referer til pilgrimer – og i sommermånedene på 1960-tallet besøkte Luskacova fjellområdene i Slovakia og møtte blant annet de mange pilegrimer som dro dit for sin religion.
Er mannen en sovende pilegrim?
Det er i hvertfall et fantastisk bilde gjort av en fotograf med stor kjærlighet for sine motiver og menneskene hun fotograferte. Pilegrimen er for alltid udødeliggjort.

 

Julekalenderen 12, 13 og 14. desember 2019.

Arnold Odermatt var hverken profesjonell fotograf eller kjent kunstner. Bare en veldig grundig politimann som i det sveitsiske trafikkpolitiet samlet bevis etter trafikkulykker. Etterhvert tok han to sett med bilder – ett til den offisielle rapporten og ett til sitt eget fotografiske prosjekt.

Bildene hans fikk med tiden både kult-  og kunst-status.
Det var fotografier, visuelle arbeider – ikke vedlegg til en rapport.
En smadret bil fotografert som om den stod utstilt i en park.
Et dokument fra en hendelse til et forsikringsselskap – men også et bilde som nøye er komponert og balansert med tilskuerne som ser på og formen på landskapet rundt tatt med i betraktningen.

Arnold Odermann var kunstner uten å selv vite om det.
I 50 år var han trafikkpolitimannen og hobbyfotografen som sirlig lagret sine ti-tusentalls bilder på loftet.
I 1990 fant hans sønn, som da selv var blitt filmregissør, farens bilder
Sønnen valgte ut bildene fra det rikholdige arkivet, fikk dem publisert i en bok og i årene som fulgte fikk Odermann sine fotografier stadig økene anerkjennelse. Tre bøker ble utgitt og bildene har vært utstilt mange steder i Europa og USA.
I sannhet «art by accident»

 

Julekalenderen 11. desember 2019

«She’s the biggest vessel built by man, a giant of the skies
For all you unbelievers, the Titanic fits inside
Drum roll tight, her canvas skin, silvered in the sun
Never tested with the fury, with the beating yet to come»

I et imperium hvor solen aldri går ned er det nyttig å finne en annen reisemåte enn skip som må krysse rundt store kontinenter eller fly som stadig må lande for å fylle tanken.

R101 var svaret på denne utfordringen. Det britiske luftskipet som skulle seile fra England til India – på tvers av imperiet, på 5 dager.

Den 5. oktober 1930 la skipet avgårde mot India. Ombord var den britiske ministeren som stod bak prosjektet, Lord Thomson. Luftskipet var nettopp bygget om og forlenget. Men de nødvendige tester for å sikre at skipet var ordentlig flyvedyktig ble aldri fullført før R101 la avgårde på flyturen mot India.

Etter kryssingen av den engelsk kanal begynte skipet å miste høyde og styrtet til slutt i et høydedrag mellom kanalen og Paris. Umiddelbart etter kollisjonen med bakken oppsto en eksplosjonsartet brann – godt hjulpet av fartøyets hydrogenballonger.

«Now a shadow on a hill, the angel of the east
The empire of the clouds may rest in peace
And in a country churchyard, laid head to the mast
Eight and forty souls, who came to die in France…»

48 mennesker mistet livet i tragedien. Jeg kjenner dessverre ikke fotografene som er mesterne bak bildene som lar oss lære av – og om historien.
Men også denne gang var det våre venner i bransjen for tungmetall som satte meg på sporet av historien og de sterke bildene – Iron Maiden og deres lengste sang noensinne:

Empire of the Clouds fra albumet Book of Souls, 2015. De engelske tekstlinjene over er utdrag fra denne sangen.

Julekalenderen 8, 9. og 10.  desember 2019.

Jeg håper Al Brydon lever i beste velgående. Jeg har ikke hørt noe annet.
Han er en av mine favoritter på Instagram.
Al Brydon har en spesiell evne til å skape spennende bilder ut av det grå, triste og kjedelige.

Nå holder han på å lansere en ny bok.
Han har besøkt kirkegårder og studert livet (!!) der. Besøkende som kommer og går. Nye og vakre graver – og de gravene som ikke blir besøkt. De som er slitt og falmet og i ferd med å lide samme skjebne som menneskene som ligger begravd under dem.

Og han har fotografert søppelkurvene på gravplassen.
Der hvor blomstene havner.
Der hvor blomstene havner når de har utspilt sin rolle, formidlet sine minner, sorg og savn. Der hvor blomstene starter sin egen gravferd – av jord er de kommet og til jord skal de bli.
Det er kanskje ikke en bok å legge under juletreet – hverken i år eller senere.
Men vakker er den – boken fra blomstenes egen kirkegård.

 

 

Julekalenderen – 6. og 7. desember 2019, et døgnoverskridende julekalender innlegg.

 

«On his dying words he prays
Tell the world of Paschendale»

Året 844 er første gang vi finner Paschendale, den lille belgiske byen, omtalt i historiebøkene.
Om de bare visste vite hva de hadde i vente.
I et luftfoto, tatt mer enn 1000 år senere, i 1917, er den lille byen borte – jevnet med jorden av første verdenskrig.

Mange år senere, men slett ikke tusen år,  i 1957, blir Adrian Smith født i England, langt fra Belgia og Pascendale.

I november 1980 erstatter Adrian Smith den ene av de to gitaristene i det britiske heavy metal bandet Iron Maiden. Og i følge musikkskribent Torgrim Øyre etablerer hans seg etterhvert som gruppens melodiøse alibi. 

I 2002 setter Adrian Smith seg ned, omgitt av bøker om den første verdenskrig, og bestemmer seg for å skrive historien om Paschendale – på sin måte. Adrian Smith skriver musikken, bassist og bandets oppmann og nestor, Steve Harris, skriver teksten. 

I september 2003 kommer albumet «Dance of Death» ut – med låta «Paschendale« som albumets nest lengste sang på 8 minutter og 27 sekunder.
For noen år siden ble sangen kåret til Iron Maiden sin nest best låt gjennom tidene av et musikkmagasin.
Med 16 studioalbum og over 100 millioner solgte plater siden 1975 sier det litt.

Eller som The Guardian skriver (da de rett nok kåret sangen til bandest åttende beste)
«Inspired by the Battle of Passchendaele in the first world war, Smith’s most significant contribution to 2003’s Dance of Death album once again proved how skilled Maiden are at writing songs about war without descending into mawkish sentiment or witless Boy’s Own bravado. Deceptively complex and yet imbued with a genuinely affecting emotional oomph, Paschendale became the centrepiece of the band’s Dance of Death live show; its explosive gait and elegant orchestral backdrop make it one of Maiden’s most vigorously cinematic moments. Heavy metal with a big heart and exquisite clarity of vision.»

Slaget om Paschendale startet 31. juli 1917. Det varte i 16 uker. 

«Many soldiers eighteen years
Drown in mud, no more tears «

Et landskap fylt til randen med krater etter artillerinedslag og et nådeløst evigvarende regn forvandlet slagmarken til en konsistens som mest lignet grøt. De som ikke ble skutt druknet i gjørmen.
Da offensiven ble avblåst i november 1917 hadde de allierte vunnet slaget – og den tyske hæren hadde trukket seg tilbake.
Paschendale som by eksisterte ikke lengre.

«I stand my ground for the very last time
Gun is ready as I stand in line
Nervous wait for the whistle to blow
Rush of blood and over we go»

Minst 487 000 døde soldater lå igjen på slagmarken.
Minst. Beregningene er omstridt og andre anslag har passert 800.000 tapte liv. 

Den britiske statsministeren David Lloyd George skrev i 1938 i sine memoarer:
»Passchendaele was indeed one of the greatest disasters of the war … No soldier of any intelligence now defends this senseless campaign …

«Swear I heard the angels cry
Pray to god no more may die
So that people know the truth
Tell the tale of Paschendale»

Her er sangen framført live i Tyskland 2003