I Bergen, i februar, er det ikke så vanskelig å finne natt og tåke. Man trenger egentlig bare å gå ut døren – så er man brått omspunnet av både natt, tåke og gjerne litt regn, eller kanskje litt mye regn. Hvis man er ute etter å holde kroppen i form kan du også oppsøke noen dryge motbakker. Og vips – så har du en kveldstur over byfjellene i Bergen.
Blir motbakkene riktige leie har du som fotograf er trumfkort i ermet. Du bare finner fram kamera og stativ – og tar så lang pause som kunsten krever.
Med skumringen på vei inn blir det trolsk stemning langs Svartediket og nede i de dype skyggene i vannet aner man hvor navnet kommer fra.

Det har regnet i hele dag – og ikke så rent lite av regnet henger malerisk igjen på trærne. Et lite vindpust nå og vannet fortsetter reisen mot havet. Men akkurat nå er det vindstille  og alt regnet som henger der skinner og funkler i det siste lyset fra himmelen.  Mot skogen og fjellsidenes mørke bakgrunn får dråpene en ekstra dekorativ kraft hentet fra dagens siste lys.

Oppe ved Tarlebøvannet har natten tatt over og bare de aller siste strøk av dagslys henger igjen noen få minutter til. Akkurat nok lys til å ane isen ute på vannet og elven som strømmer ned på den andre siden.
Vinternatt på byfjellene er noe helt annet enn «Vinternatt i Rondane«. Vinternatten i Rondane er blå og isende kald. De siste restene av dagslys i det bildet er ikke grå reflekser fra fra tåken og vannspeilet – men blåhvite høylys langs flankene av mektige fjell.  Som om ikke det var nok får motivet drahjelp fra resten av galaksen med blanke stjerner som ønsker oss velkommen inn i vinternatten.
Slike tanker kan man få mens man pakker kameraet inn i medbrakt regntøy – mens duskregnet etter beste evne forsøker å hilse elektronikken velkommen til vinternatt på vestlandet anno 2019.

To røde øyne stirrer ut av skyene. Det som i all enkelhet er ment som sikkerhet for dem som sitter bak spakene i flyvende maskiner ser nå ut som om det er rømt fra en skrekkfilm. Fobier får drahjelp fra mørket, stillheten, fjellets ensomhet og formene der inne i skyggen og tåken – former man ikke helt ser hva er – men var det ikke slik at det beveget seg……?
Det er best å la frykten for mørket fare. Om en liten stund kommer vi over fjellet og begynner turen ned på andre siden. Natten blir ikke borte med det første – men vi kommer ut av tåken og har gleden av fugleperspektiv på byens lys.

Vi kom seilende ut av Kolbein Falkeid sitt «På Natthavet». Hvis noen hadde sett oss hadde de moret seg godt over båten: Color Line. Ingen farger å oppleve i mils omkrets.
Men det var nok ingen som så oss andre steder enn på radaren.
Tåke og vindstille. Sikkert et mareritt for styrmenn og seilskuter i uminnelige tider.
Perfekt for den minimalistiske fotografen. En farge. Punktum. Heldigvis kom det et fyr med lys ut av gråskapen. Til lettelse for styrmannen og et fokalpunkt for fotografen.

«Riding the waves and the storm is upon us
The winds lash the sails but the ropes keep them tight
Off in the distance a dark cloud approaching
None could imagine what there was to come»

fra Iron Maiden, The Talisman. 

Vel, så ille var det nok ikke. Ikke hadde vi seil heller. Og ute ved horisonten gikk skillet mellom det mørke havet og den lysere morgenhimmelen i øst. Men ikke stormskyer.  Noen spede forsøk fra skydekket på å slippe gjennom solen – en gang til våren kanskje.

Ut av gråskapen kom fugler seilende. De tenkte vel det samme om oss. Seilende over havet på en evig jakt etter mat. Det gjorde de for tusen år siden og det vil de gjøre om nye ti tusen år. Vi for vår del kunne spise en overmektig frokost i salongen på Color Line.
Neste gang tar jeg med meg noen reker fra frokosten og kaster til fuglene. En vennlig handling håper jeg. Ikke at fuglene har bedt om det altså. De synes ikke synd på seg selv.

Things to do in Denver when you’re dead. 
Det er tittelen på en film fra 1995 – og jeg må innrømme at tittelen virket beskrivende mens jeg vandret gatelangs i søvnige Kiel. I 4 timer ligger Color Line sin ferje i Kiel før returen til Norge. I disse timen forsøkte jeg forsøkte å fange byen med kamera.

Som byer flest en regntung, disig og grå dag i februar var Kiel ikke noe fruktfat av visuelle opplevelser. Hvert eneste bilde man vil ta må man leter etter. Det er en jakt etter gull blant veldig mye gråstein. Bokstavlig talt.
Samtidig kommer man ikke unna vissheten om at ett eller annet sted i Kiel – akkurat mens man går der krumbøyd mot regnet – så utspiller verdens beste bilde seg. Det gjelder bare å finne det.

Klokka ble halv to – og et kvarter før stengetid måtte vi komme oss ombord på skipet igjen før det la fra kai. Dessverre uten verdens beste bilde på minnebrikken. Ikke en gang verdens nest beste bilde hadde jeg greid å få eksponert.
Men kreativitet er visstnok akkurat som å trene. Man må gjøre det ofte for å bli bedre. Og denne onsdagen hadde jeg hatt en god fotografisk treningsøkt på fire timer.

Ved havnen i Kiel ligger et stort og veldig moderne kontorbygg. Glass, stål og betong. Veldig mye glass – sikkert til stor frustrasjon for de som jobber på innsiden. For meg ble det et av dagens motiver. En ting å gjøre med kamera i Kiel i stedt for å være død.

Oppdrag New York – del IV. 
Da er vi ved veis ende for New York for denne gang. Fire bilder fra en tur i påsken 2015, bilder som jeg hadde på en bortkommen og heldigvis gjenfunnet harddisk.

Oppdrag New York – del III.
Nedre del av Manhattan i solnedgang. Ikke elg, men World Trade Center i solnedgang.
I dette landskapet av glass, stål og betong ligger også et av verdens maktsentrum. Ved foten av disse høyhusene finner vi Wall Street – en beskjeden gate i seg selv, men en høyborg for amerikansk og internasjonal økonomi. Her kan du finne mennesker som har mer makt i livet ditt enn du har selv – her kan du finne et styrerom som med pennestrøk kan forandre livet ditt og forandrer livet til titusenvis og hundretusenvis av andre mennesker.
Men gjør du det riktig godt på Wall Street kan du kanskje beundre solnedgangen fra en leilighet i en av de øverste etasjene på nedre Manhattan.

Bildet er tatt en kveld tidlig i april i 2015 – før det nye Freedom Tower (det høyeste på bildet) åpnet. Det er strengt tatt ikke ett bilde, men tre bilder som er satt sammen med Adobe Lightroom Classic CC sin utmerkede panoramafunksjon.
Når bildene er impotert inn i Lightroom gjør jeg ikke annen redigering enn å korrigere objektivfortegninger. Deretter blir bildene tatt over i Photoshop og bearbeidet for kontrast med en metode som består av fem forskjellige lag og filter. Målet er et sterkere bilde – men uten teatralsk overredigering.

Sist fant jeg et dikt for soloppgang i New York. Når det finnes et dikt for soloppgang over New York så tenkte jeg det sikkert fantes et dikt for New York-solnedgang også. Det gjorde det selvfølgelig:

Poem for a Summer Sunset

On the first day of summer
I saw a red beach-ball sun
jammed between the buildings
as it set in the distant west.

It was as if the children of the day,
finished with their play,
abandoned their bright toy
to the approaching night.

One month later, déjà vu;
pedestrians collected
to catch the view
of sun, perfectly aligned
with city’s east-west grid.

Latter-day worshipers
incongruously arranged in crosswalks,
contemplating, picture-taking a phenomenon
that unfolds but twice a year.

They are the event
as much as the sun
that’s almost set.

Av Dennis R. Hawkins

Oppdrag New York – del II.
En av fordelen med å reise til New York fra Norge er tidsforskjellen. Når kroppen synes det er på tide å stå opp er det fremdeles veldig tidlig morgen i verdensbyen. Du har spist frokost, er klar og opplagt for verden før de fleste i millionbyen har kommet seg ut av sengen. Du kan sitte ved det store vinduet i Jersey City og se det først lyset komme over skyskraperne og se himmelen speile seg i Hudsonelven.

Det er en mektig millionby – så selvfølgelig er det noen som har skrevet dikt om morgenstund i New York. Claude McKay har skrevet dikt om morgengry i «the mighty city» – en morgenstund  som kanskje ikke har gull-i-munn.
Men jeg tror jeg forstår hva dikteren forsøker å si – jeg huske tilbake til en tidlig morgen i øde gater på vei for å finne en minibank og frokost. De hadde både bank, butikk og ikke minst en frokostkafe med varm mat og speilegg. Men det jeg husker best var den grusome kulden og kalde vinden som gikk gjennom marg og bein:

The Dawn! The Dawn! The crimson-tinted, comes
Out of the low still skies, over the hills,
Manhattan’s roofs and spires and cheerless domes!
The Dawn! My spirit to its spirit thrills.
Almost the mighty city is asleep,
No pushing crowd, no tramping, tramping feet.
But here and there a few cars groaning creep
Along, above, and underneath the street,
Bearing their strangely-ghostly burdens by,
The women and the men of garish nights,
Their eyes wine-weakened and their clothes awry,
Grotesques beneath the strong electric lights.
The shadows wane. The Dawn comes to New York.
And I go darkly-rebel to my work.

Claude McKay

Godt nytt år!! – hvordan skal vi få 2019 til å bli et godt fotografisk år?
Jeg tror det er en god ide å gi meg selv oppdrag og prosjekter slik at den tiden jeg har til rådighet for fotografering brukes på en konsentrert og nyttig måte.

Nå i januar har jeg gitt meg selv New York som oppdrag.
Det var ikke helt tilfeldig – like før jul kom en sårt savnet harddisk til overflaten etter lengre tids fravær. Der lå blant annet en stabel med bilder fra New York som jeg ikke rakk å jobbe så mye med etter reisen vi hadde til USA for noen få år siden.

Til dagens bilde av frihetsgudinnen hører det med en liten historie. Og kanskje et reisetips hvis du vil besøke statuen av frihetsgudinnen. Under denne turen til New York bodde vi ikke på Long Island. Etter råd fra bekjente bodde vi på andre siden av Hudson-elven – Jersey City. Fra denne siden kan man også ta båt ut til det kjente landemerket. Og fra denne siden slipper du de kilometerlange køene – hvis du står opp litt tidlig.
Etter den obligatoriske turen opp i statuen med utsikt til Manhattan skyline virket det veldig fristende å dra over til Manhattan. Så vi gjorde noe helt crazy – istedet for å gå på vår egen båt tilbake til Liberty State Park på Jersey-siden tok vi båten over til Battery Park på Manhattan. Først spurte vi en av guidene om det var lov – noen han stavet for oss at ikke var tillatt. Deretter så vi at de ikke kontrollerte hvem som gikk ombord på hvilken ferje. Så vi fulgte strømmen av turister til Manhattan og sparte oss en lang omvei.

Denne måneden er prosjektet mitt å presentere New York-bilder fra min Lost and Found harddisk. Bildene er ganske tradisjonelle turist eller ute-på-feire bilder. Men ved å jobbe systematisk med lokal kontrast og kontrast i midten av toneskalen har jeg forsøkt å få bildene til å skinne litt ekstra. Virket det?