4 dager i Bodø i slutten av mars. Lyset hadde kommet tilbake i nord. Det var ikke full vinter. Men heller ikke full vår. Mellom snøbyger og bitende kald vind kom det solstreif og påskestemning. Et gult skilt ledet til en kronglete vei og i enden av den var det en håndfull hus og en strand. En strand som om sommeren innbyr til alt som har med sommer å gjøre. Helt til du setter bena i vannet på 67 grader nord.
Snøen hadde nettopp falt og var blendende hvit. Sjøen var irrgrønn. Himmelen var forlokkende blå. Sist sommer ble naustet malt med frisk rødfarge. Over himmelen drev det skyer og vær som fylte på med mer vinter.
En stille fjord med sitt eget ferjeleie og en ferje som nesten aldri gikk. Omkranset av fjell hvor det var bratt på forsiden og det var ikke en enklere vei på baksiden. For å komme dit måtte du kjøre hvor ingen skulle tru att nokon kunne bu. Underveis var det ikke spor av hverken 4 eller 5G. De fleste menneskene i Norge har aldri vært der. De fleste menneskene i Norge kommer aldri til å dra dit. Og det er kanskje like greit for den som vil ha stillhet og ro.
Landegode. Noen og førti innbyggere. 30 kvadratkilometer. En dagligvarebutikk. 802 meter over havet. Men helt sikkert utømmelig på farger og opplevelser for den som krysser fjorden og stiger i land.
Attentrettini 