Recharge sin ladestasjon i Moss står ikke på UNESCO sin verdensarvliste. Den tilbyr deg lading av bilens batteri – men utover det må du stå for kultur og underholdning selv. I den lille timen det tar for den grønne energien fra beitemarkene på Fosen å finne veien til bilen min – tilbyr altså livet 50 minutter i Moss.
Solen er sterk, men den står lavt og gir ingen varme. Akkurat nå er Moss en godt opplyst fryseboks som gjør fingrene nummen og vinterdagen kald. Solen avslører nådeløst at det er lenge siden regn og kostebiler har holdt byen ren. Der hvor solen og skyggen ikke har malt alt sort eller hvitt er det et godt lag med grus og grått asfaltstøv. Gjennom gatene går det en endeløs strøm av biler på vei fra europaveiene til ferjen eller omvendt.
Det er en perfekt dag for å undersøke om kameraet på 50 minutter kan fryse fingrene av deg på jakt etter skjønnheten i Moss. Jeg legger av gårde i byens gater og bak meg sitter en mann og spiser is på Esso sine utbenker blant skitne snøhauger. For min del drømmer jeg om de dyre fingervottene de selger på Japan Foto til dager som dette.
Hvis du i tillegg til lading har behov for å rydde opp i et dødsbo eller rett og slett bare litt innbo – er det kort vei til en rask løsning i Moss.
Parken lengter etter sommer, barn som leker, grønt gress og romantikk i lyse sommernetter.
Skyggene er lange og kulden har satt inn. Men kalenderen tikker mot vår og varmere tider.
Den grønne energien fra de frodige beitemarkene på Fosen skal en snartur innom hit på vei til batteriet i bilen min.
Det siste istid la fra seg for ti tusen år siden har de enda ikke maktet å flytte. Jeg tror ikke de jobber med saken heller. Men de har lagt betong under for sikkerhets skyld .
En blås på en benk i parken mens man venter på at isen skal smelte.
Attentrettini 