Vestlandet har alltid mye å by på. På Østlandet har vi i lang tid kun hatt varme og endeløse soldager, nesten på grensen til tørke. På Vestlandet er det mye mer variert – der kan man få innfridd alle håp om gråvær, kaldt og friskt vann rett fra himmelen, samt påfyll i kraftmagasinene.
Lange, dryge, motbakker er det heller ikke for mye av på Østlandet. Og skulle du likevel finne en seig stigning er det nesten garantert trær på toppen som effektivt holder utsikten på en armlengdes avstand. Men på Vestlandet er det bare noen få steg ut døren til landskap som gir balsamerende utsikt og ro i sjelen, men hektisk aktivitet for hjerte og lunger.
I kraftmagasinene står det heller dårlig til med den fornybare kraften, tross syndfloden som driver langs dalsidene, renner nedover i overfylte bekker og tvers gjennom det pustende og høyst absorberende regntøyet i kunstfiber. Sauens naturlige ull derimot later til å tåle regnet godt der sauen står urokkelig på anleggsveien som om han og ikke kraftselskapet eier veien.
Det er ikke bare utenlandskabler og krafteksport til kontinentet som er skyld i truslene om strømrasjonering kommende vinter. I Vestlandsbygden lar de lysene til skiløypens bro over veien stå å dure og knitre i lyse sommernetter. Mon tro om de har råd eller lov til å være like generøse når vinternettene kommer med skiføre?
Attentrettini 