Regnet trommer ikke lenger mot vinduet. Det plasker og klasker mot vinduet. Det renner i strømmer nedover vinduet. Uopphørlig hvirvler vinden og vannet over markene, gjennom gatene, og inn i skogene og pisker mot alt liv som våger seg utenfor vinduet.
Slik har det vært i de to månedene vi har bodd her i Tønsberg. Vått.
Manns minne heromkring strekker seg tilbake til 1960 – og i manns minne har det aldri regnet så mye i Tønsberg som denne høsten. Hittil i romjulen har vi hatt tre timer med hvit jul og et forsiktig snødryss over skog og hei. Så kom mildværet uthvilt tilbake med mer regn enn noensinne og vasket den lille vinteren vekk. Snø og vinterstemning er enn så lenge forbeholdt julekortene og webkameraet fra Skrim-fjella.
Tankene drifter tilbake til mai. Mai er ikke en vintermåned, men hjemme på Sotra kom det store snøfall driftende fra havet til langt inn i mai måned. Fem ganger kjørte jeg mellom øst og vest over fjellet i mai. Snøen lå dyp over Hardangervidda og Hemsedalsfjellet. Hver gang vi rullet på asfalten over vidden var det fristende å stoppe, finne fram skiene og dra ut i det hvite vår- og forsommer landskapet på fjellet. Hvis jeg hadde hatt skiene med meg, that is. Men bilen var full av så mye annet. Tiden var så knapp. På grensen mellom øst og vest, ved Haukeliseter, så vi Kistenuten ruve rolig og verdig mens vi kjørte i skytteltrafikk forbi. Fra vår plass på riksveien så vi bittesmå skiløpere krysser langs foten av fjellet. Solen var fremme og skyer driftet over oss og lagde skyggespill på snøen. Kanskje blir den kommende vinteren og våren sjansen vi får til å studere verden, vinteren og litt kulde fra toppen av Kistenuten? Men først må vi unngå drukningsdøden i Tønsberg.
Attentrettini 