Da tre biler rullet av ferjen denne varme julidagen var det i noen få sekunder tilløp til turistkaos på ferjekaien i Ørnedalen. To av bilene viste seg å være kjørt av lokalkjente og de dro straks selvsikkert avgårde i riktig retning. Tilbake stod vi, turistene, med den tredje bilen og lyttet til dovent bølgeskvulp fra fjorden og alminnelig stillhet mens vi studerte Ørnedalens falmede turistkart og lurte på om veien kanskje var bomvei og hvem som skulle ha bompenger.
«Kommunal vei» stod det på kartet, og den lokalkjente som kom ruslende for å sjekke posten forbarmet seg over oss, og bekreftet at her var ingen bompenger – men at bilen vår kanskje hadde noe lav bakkeklaring for de mer spenstige skogsveiene i Ørnedalen. En telefon til grunneieren avklarte bruken av teltplass, og det verste turistkaoset i manns minne i Ørnedalen var nå avverget, og erstattet med en stille og harmonisk sommerdag ved en ferjekai på Vestlandet.
Fra fjorden og inn til hjertet av Ørnedalen har de for turistenes skyld anlagt en flott kommunal grusvei a-la-Måbødalen og Trollstigen. Veien slynger seg opp bratte stup, og balanserer videre hårfint på en hylle hugget ut i fjellet høyt over fjorden. Underveis har de lagt inn både storslagen og ikke minst nervepirrende utsikt utover og nedover i avgrunnen. Litt senere dreier veien vekk fra stupene og inn Ørnedalens endeløse trollskog. Skogen vi var kommet for å oppleve.
Denne flotte gamle skogen skjermer effektivt mot 5G-stråling. Mot 4G-stråling også. Faktisk skjermer skogen mot nesten all slags mobilstråling. For hver bjerk og furu vi passerte forsvant Telia sine prikker hurtig og effektivt, en etter en, til vi etter kort tid ikke lenger hadde kontakt med omverden. I Ørnedalen spiser trollskogen Telia til frokost. Tenåringen sin Telenor derimot……
Over Ørnedalen troner Ørnetind, ett av Vestlandets mektige fjell. Vi tenkte litt på å nå toppen og da neste dags morgentåke var drevet vekk av solen pakket vi vår niste og snørte vår sekk.
Ambisjonen om å nå toppen av fjellet var helhjertet. Forsøket på å nå toppen likeså. Vi hadde forberedt oss grundig og var oppdatert på noen av sommerens dramatiske redningsaksjoner i fjellet. En slik felle skulle ikke vi havne i. En slik fare skulle ikke vi utsette oss selv eller andre for. Fjellvett var vår første og største prioritet.
Så vi hadde kart, GPS, 2 par reservebatterier til GPS’en, kompass, vindsekk, førstehjelpssaker, niste, reserveniste, reserve-reserveniste, tørre klær, varme klær, vindtette klær, vanntette klær, moteriktige merkeklær til instagrambilde på toppen, lue, votter, vannflaske, sjokolade, reservesjokolade, hodelykter, reservebatteri til hodelyktene, gnagsårplaster, kamera, reservebatteri til kameraet, reserve teleobjektiv til kameraet, mobiltelefoner (uten dekning), reservebatteri til mobiltelefonene, ladekabel for reservebatteriet til mobiltelefonene og solbriller. Bare for å nevne noe av det mest grunnleggende.
Men på denne særs varme og solrike julidagen hadde vi glemt solkrem.
Og man kan fort bli stygt solbrent i høyfjellet uten solkrem.
Dessuten var vi av for oss uforståelige grunner blitt ganske slitne av å bære sekkene våre – hva nå det kunne komme av?
Og så var fjellet veldig høyt. og veldig langt borte. Mellom oss og fjellet var det en veldig lang og bratt, og ikke minst endeløs steinur helt uten sherpatrapper. Noen har glemt å bygge sherpatrapper til Ørnetind.
Vanlige turfolk hadde snudd – forhåpentligvis i tide og uten skam – i møte med slike overveldende odds. Men ikke vi. Vi snudde ikke. Vi gikk tvert imot i en modig, oppsøkende og fin avrundet bue tilbake til den koselige skogsstien vi hadde brukt for å komme opp på fjellet. Dessuten hadde vi hørt forferdelige historier om turistkaos på Preikestolen, Trolltunga og i Lofoten. Vi ville for enhver pris unngå at vi, to ensomme fjellvandrere, laget turistkaos oppe på Ørnetinden, fjellet som vi ellers så gjerne ville besøke. Så vi lot veien og opplevelsen være målet, og vandret med freidig mot videre langs vår tilslørte retrett.
Langs veien som ble målet var livet ikke så verst. Øverste etasje i Ørnedalen var pyntet opp med mange av fjellets blomster og vekster. Reinrosene stod i blomst sammen med tettegras og fjellsmelle. Fra den store steinuren under Ørnetind kom det ned den ene friske bekken etter den andre. Med en liten trekopp festet på sekken kunne vi alltid bøye oss ned og finne litt friskt, kaldt vann med god smak av fjellet. Mellom bekkefarenes lindring av den varme sommerdagen kom det av og til også et svalende vindtrekk drivende over vidden. I det hele tatt var alt veldig bra.
Kanskje bortsett fra det med niste.
Vi hadde jo med niste. Og reserveniste. Og reserve-reserveniste. Alt sammen vakumpakket i plast og stappet tett med både karbohydrater og proteiner. Frysetørket for vektens skyld. Selvlysende vitaminer.
Påtrykket en stemplingsdato lenge etter at Dovre har falt.
Frarøvet enhver form for fristende lukt, smakt og farge.
Utvilsomt nyttig for den som står i fare for å sulte ihjel på en polferd.
Men uten tilknytning til noen form for organisk liv og trivsel på en fin dag i fjellet.
Ikke akkurat smørgåser med speilegg, bacon og laks – med friske grønnsaker og god remulade iblandet krydderduft fra fjerne strender og ramsløk. Ikke akkurat det, nei.
Da ettermiddagen var på sitt varmeste og lengselen etter smakfull niste på sitt sterkeste – kom vi tilbake til den svale trollskogen og skyggen mellom trærne. Ekte gamle trær som var unge da de samlet seg på Eidsvoll i 1814. Nedover gjennom skogen fulgte vi en sti som ikke gjorde så mye av seg og tidvis lekte den gjemsel med oss. Langs stien ligger bleke, veltede kjemper av furutrær som stod oppreist da Galileo kranglet med Paven om hvor solen egentlig hørte hjemme. En viktig sak i det solfylte Italia – ikke fullt så avgjørende på det regntunge Vestlandet. Her er jo solen alltid bak en sky. Bak mange regntunge skyer faktisk. Bortsett fra denne turdagen. På denne turdagen var det italienske tilstander i Ørnedalen.
Stien gikk etterhvert over i en for såre føtter lindrende skogsvei med mye barnåler som både demper tyngden av trette skritt, og demper lyden av tunge fjellstøvler. Inne i skogen står skogsfugler, elg og hjort, og holder vaktsomt øye med oss. Vi speidet for å få et glimt av dem – men trollskogen er stor og gir godt skjul for alle som bor der.
På vår vandring hadde vi ikke møtt noen andre tobeinte enn oss selv hele dagen – og vi blir usikre på om det egentlig er helt nødvendig at flere kommer og nyter ensomheten i Ørnedalen.
Attentrettini 