Spontane skystudier

Alle ekte landskapsmalere gjør skystudier.
I et landskapsmaleri er himmelen er kritisk element. Himmelen er en selvfølgelig, allestedsnærværende og svært betydelig del av naturen – man slipper sjelden unna himmelen.

Nordisk eller nord-europeisk himmel er et begrep. Flotte sommerdager med store hvite haugskyer som dekorere det som ellers ville blitt en tom blå flate i bildet. Og verre blir det nesten ikke for landskapsmaleren eller fotografen. Du har funnet et flott motiv, men den alltid like upraktiske horisonten legger seg som en rett strek på tvers av motivet ditt og svevende over den flotte scenen har du en blekblå himmel uten et snev av dekorasjon og form.  En fin dag for de som er på tur eller steller i hagen – et mareritt for fotografen. Landskapsmalerne løste dette problemet med hukommelsen og en fri pensel. Eiendomsmeglere løser problemet med Photoshop.

Landskapsmalerne bruker altså mye tid på å mestre himmelen – de maler små og store lerret med studier av skyene for å perfeksjonere sin kunst.

«Som et bilde på uendeligheten setter himmelen et inntrengende og mektig preg på hele landskapet den hvelver seg over, ja, den befester seg endog som landskapets mest praktfulle og uunværlige del.»

Carl Gustav Carus

Men så begynte det å falle folk ut av skyene.

De hadde heldigvis fallskjermer.

Nå var ikke vi samlet på isen på dette øde fjellvannet i Nord-Norge for å gjøre skystudier. Vi var der heller ikke for å fotografere med intensjon – skape bilder med en klar og bevisst tanke bak.

«A photograph without intention behind it won’t convey any importance to the viewers either. It might be as beautiful as anything in the world, but we still won’t stay with it for more than a glimpse of time and we won’t remember it if it doesn’t reveal the photographer behind it. A writer without anything to say in his novel, a filmmaker without a story in her movie or a musician without passionate songs, aren’t going to spellbind their audience and will all soon be forgotten. In the end nobody is going to care about their work. So it is with photography and photographers. A photographer who has no intention with his or her photography will most likely bore the viewers—no matter how technical brilliant the work is or how beautiful the composition is. Intention is what brings uniqueness and substance to a photograph.»

Otto Von Munchow, min utheving.

Vi var kommet til det øde fjellvannet for å borre i isen og helt uten en dypere fotografisk intensjon. Men over oss var himmelen full av dansende fallskjermjegere i livsglad lek og hard trening. Som fotograf må man må gripe dagen. Intensjon eller ikke.

Intensjon?
Det store evige rommet. De små figurene i landskapet. Kanskje en fortelling om friheten man har i de minuttene man kan peke nese til døden og kose seg med gravitasjonen.
En historie om dansende lek mellom himmel og jord – en alvorlig lek sammen med en fullstendig kompromissløs tyngdekraft.
Mellom himmel og jord har de en liten stund et rom hvor det er stor frihet og ingen angrefrist for feil.
Kanskje fortellingen er den veldige kontrasten mellom den kjedelige og hverdagslige grå himmelen på den ene siden – og dramatikken som underforstått bor i de små figurene under skjermene – på den andre siden.