Over fjellet i natt og tåke

I Bergen, i februar, er det ikke så vanskelig å finne natt og tåke. Man trenger egentlig bare å gå ut døren – så er man brått omspunnet av både natt, tåke og gjerne litt regn, eller kanskje litt mye regn. Hvis man er ute etter å holde kroppen i form kan du også oppsøke noen dryge motbakker. Og vips – så har du en kveldstur over byfjellene i Bergen.
Blir motbakkene riktige leie har du som fotograf er trumfkort i ermet. Du bare finner fram kamera og stativ – og tar så lang pause som kunsten krever.
Med skumringen på vei inn blir det trolsk stemning langs Svartediket og nede i de dype skyggene i vannet aner man hvor navnet kommer fra.

Det har regnet i hele dag – og ikke så rent lite av regnet henger malerisk igjen på trærne. Et lite vindpust nå og vannet fortsetter reisen mot havet. Men akkurat nå er det vindstille  og alt regnet som henger der skinner og funkler i det siste lyset fra himmelen.  Mot skogen og fjellsidenes mørke bakgrunn får dråpene en ekstra dekorativ kraft hentet fra dagens siste lys.

Oppe ved Tarlebøvannet har natten tatt over og bare de aller siste strøk av dagslys henger igjen noen få minutter til. Akkurat nok lys til å ane isen ute på vannet og elven som strømmer ned på den andre siden.
Vinternatt på byfjellene er noe helt annet enn «Vinternatt i Rondane«. Vinternatten i Rondane er blå og isende kald. De siste restene av dagslys i det bildet er ikke grå reflekser fra fra tåken og vannspeilet – men blåhvite høylys langs flankene av mektige fjell.  Som om ikke det var nok får motivet drahjelp fra resten av galaksen med blanke stjerner som ønsker oss velkommen inn i vinternatten.
Slike tanker kan man få mens man pakker kameraet inn i medbrakt regntøy – mens duskregnet etter beste evne forsøker å hilse elektronikken velkommen til vinternatt på vestlandet anno 2019.

To røde øyne stirrer ut av skyene. Det som i all enkelhet er ment som sikkerhet for dem som sitter bak spakene i flyvende maskiner ser nå ut som om det er rømt fra en skrekkfilm. Fobier får drahjelp fra mørket, stillheten, fjellets ensomhet og formene der inne i skyggen og tåken – former man ikke helt ser hva er – men var det ikke slik at det beveget seg……?
Det er best å la frykten for mørket fare. Om en liten stund kommer vi over fjellet og begynner turen ned på andre siden. Natten blir ikke borte med det første – men vi kommer ut av tåken og har gleden av fugleperspektiv på byens lys.