Vi kom seilende ut av Kolbein Falkeid sitt «På Natthavet». Hvis noen hadde sett oss hadde de moret seg godt over båten: Color Line. Ingen farger å oppleve i mils omkrets.
Men det var nok ingen som så oss andre steder enn på radaren.
Tåke og vindstille. Sikkert et mareritt for styrmenn og seilskuter i uminnelige tider.
Perfekt for den minimalistiske fotografen. En farge. Punktum. Heldigvis kom det et fyr med lys ut av gråskapen. Til lettelse for styrmannen og et fokalpunkt for fotografen.
«Riding the waves and the storm is upon us
The winds lash the sails but the ropes keep them tight
Off in the distance a dark cloud approaching
None could imagine what there was to come»
fra Iron Maiden, The Talisman.
Vel, så ille var det nok ikke. Ikke hadde vi seil heller. Og ute ved horisonten gikk skillet mellom det mørke havet og den lysere morgenhimmelen i øst. Men ikke stormskyer. Noen spede forsøk fra skydekket på å slippe gjennom solen – en gang til våren kanskje.
Ut av gråskapen kom fugler seilende. De tenkte vel det samme om oss. Seilende over havet på en evig jakt etter mat. Det gjorde de for tusen år siden og det vil de gjøre om nye ti tusen år. Vi for vår del kunne spise en overmektig frokost i salongen på Color Line.
Neste gang tar jeg med meg noen reker fra frokosten og kaster til fuglene. En vennlig handling håper jeg. Ikke at fuglene har bedt om det altså. De synes ikke synd på seg selv.
sorry for itself.
A small bird will drop frozen dead from a bough
without ever having felt sorry for itself.
Attentrettini 