Oppdrag New York – del II.
En av fordelen med å reise til New York fra Norge er tidsforskjellen. Når kroppen synes det er på tide å stå opp er det fremdeles veldig tidlig morgen i verdensbyen. Du har spist frokost, er klar og opplagt for verden før de fleste i millionbyen har kommet seg ut av sengen. Du kan sitte ved det store vinduet i Jersey City og se det først lyset komme over skyskraperne og se himmelen speile seg i Hudsonelven.
Det er en mektig millionby – så selvfølgelig er det noen som har skrevet dikt om morgenstund i New York. Claude McKay har skrevet dikt om morgengry i «the mighty city» – en morgenstund som kanskje ikke har gull-i-munn.
Men jeg tror jeg forstår hva dikteren forsøker å si – jeg huske tilbake til en tidlig morgen i øde gater på vei for å finne en minibank og frokost. De hadde både bank, butikk og ikke minst en frokostkafe med varm mat og speilegg. Men det jeg husker best var den grusome kulden og kalde vinden som gikk gjennom marg og bein:
The Dawn! The Dawn! The crimson-tinted, comes
Out of the low still skies, over the hills,
Manhattan’s roofs and spires and cheerless domes!
The Dawn! My spirit to its spirit thrills.
Almost the mighty city is asleep,
No pushing crowd, no tramping, tramping feet.
But here and there a few cars groaning creep
Along, above, and underneath the street,
Bearing their strangely-ghostly burdens by,
The women and the men of garish nights,
Their eyes wine-weakened and their clothes awry,
Grotesques beneath the strong electric lights.
The shadows wane. The Dawn comes to New York.
And I go darkly-rebel to my work.
Claude McKay
Attentrettini 